The vote that continues to haunt us

The disunity of the Seventh-Day Adventist Church was finally revealed on the 14th of October, now three weeks ago, when a controversial document was passed thanks to a small majority. The conversations and quarrels about it have obviously not silenced. NAD are meeting these days, and as Europeans we’re paying attention to how they will respond, since they will most certainly be the first ones to be affected by the so-called “unity document”. We’re all waiting to see the reality of these committees and how this will all be implemented.

Of course, what happened in Battle Creek doesn’t affect me or the churches that I serve. None of our operations would ever be compromised by it. Theoretically, it might be able to affect a local church indirectly, by trying to force a union’s hand somehow, except that what unions can do about local churches is limited as well. It’s unlikely to happen. The voted document affects people appointed by people, appointed by people, appointed by people appointed by us. That might have been a step too many, or too few. (I’m writing this late at night mind you.)

Still, to say that it doesn’t affect any local churches in a direct way is not the same as saying that it doesn’t affect anyone. It affects the direction of our denomination as a whole. It bothers me on a personal level that the top influencers in the church are all old men, more or less. It certainly means a visionary deficit. We lack something that we need, severely. It’s ironic that the Seventh-Day Adventist Church doesn’t affirm gay marriage because children need both fathers and mothers. We recognize this. Yet, present leadership seems to perceive itself as a kind of father to the church, and mother is securely kept from entering the house. The female voice has been silenced. We haven’t heard it since 1915.

It’s as if God looked down upon Adam and said, “It’s quite alright for Man to be alone. Why would he need a woman? He’s already a head.” How this became our theology I still don’t understand. I’ve heard rumours that Samuele Bachiochi was the first one to import this idea from Reformed theology, but others might have listened a bit too much to John MacArthur as well. I know that it wasn’t always like this. And it comforts me that about half of the influencers at the most important level in the Church organization seem to recognize that.

But since this doesn’t affect me and the two churches I’m responsible for, why don’t I just move on? Actually, I have, to a large degree. The very first day after the vote I was busy with the tasks of my own churches once again. They take up far more space in my mind than the battles at Battle Creek. I follow the advice of my union leaders who told us pastors, “We deal with this because we have to, but we would rather focus on other things as well. But don’t you be distracted. Focus on Jesus. Focus on mission.”

Most of the members in my two churches are somewhat unaware of what’s been going on anyway, except the ones who can read English and who socialize with other Adventists in Facebook groups. It’s not like there are daily newspapers in our churches informing everyone what’s going on in the headquarters. I chose to inform some of the members at a Bible study because I thought they still deserved to know about it. They hadn’t heard about it before I told them. This is yet another reason that life goes on.

So why does it still affect me? And possibly other young people? I suppose it’s just sad. When I was younger, I took some pride in the kind of organisation that I belonged to. I do mean “pride” in the healthy sense of the word. Such pride has now faded on the global level, though I’m still pleased with how we’re dealing with things in Scandinavia and in the Trans-European Division. It would have been nice to be able to introduce people to our General Conference, and be able to say, “Look. These are our leaders. Aren’t they cool?” But now they’re not.

It’s not just that they seem a bit out of touch with our reality, but they seem to reject it with a passion. They’re glorifying the past, Americanism, and doing downright odd things, too. They’re dressing up, literally putting on weird hats and costumes, and nobody is able to tell if they’re doing it for “fun” or if they genuinely think it will make them holier, but the latter interpretation has won out. They claim to have all truth and pretend to be experts on how all things should be done in all cultures. To say it the most plain way I can come up with: They’re weird!!

Our former president Jan Paulsen wasn’t weird. He talked to young people (like me) and, evidently, listened. Of course, he was very bright and had quite a lot of insights, both theologically and culturally, but he still took on a very humble posture. And I’m not talking about a kind of sombre attitude where you talk slowly and look very serious and use big words. This is the counterfeit humility that even Donald Trump manages to put on from time to time, still managing to fool some people into thinking he’s competent and presidential. No. I’m talking about not pretending to have all the answers. I’m talking about epistemological honesty. True humility is when you open up to others. It means recognizing no one is self-sufficient. And it’s really cool, something I would be proud of.

Jan Paulsen made live shows where he allowed young people to ask him tough questions. “Let’s talk” they were called. He allowed two-way communication, and he showed respect. But then we changed leadership, and all such dialogue just ceased overnight. Eight years passed, and things have become increasingly ugly. Whether these latest developments affect local ministry directly or not, this simple change to who we are as a denomination is just very disappointing. I don’t want to cringe anymore. This is not how I ought to feel about the church.

“The church is still in God’s hands,” one of the union presidents remarked. I’m confident that is true as well. He’s the head of the Church, including our denomination. But as an American pastor/church-planter preached a few days ago, and I think that’s true as well, “God is not happy with Adventism right now.” I hope change is on its way.

Reklamer

Evangeliet misforstått? Del 1.

 

Dette er noe jeg nok egentlig har vurdert å gjøre i mange år, men ikke riktig fått tatt meg helt sammen til. Men nå skulle det altså være: En riktig YouTube-snakkevideo. Første opptak var veldig klein og jeg var veldig selvbevisst og ukomfortabel overfor kameraet, men andre opptak var bedre og ble derfor det rå grunnlaget for denne videoen. Dette er vel noe man lærer etterhvert.

Å lage denne ene lille video på seks og et halvt minutt tok flere timer. Å ta det opp med videokamera tok egentlig lite tid, mens det å klippe det sammen og tilføye logo og effekter krevde mye, da jeg først måtte lære hvordan – noe jeg så vet lidt mer om til neste video. Den blir forhåpentligvis kulere og flottere. Den blir hvert fall HD – en simpel innstilling på kameraet som jeg først fant ut var slått “av” etterpå. Oh well.

Angående innholdet, så er det en ide, som jeg har skrevet om på bloggen før. Det er dog ikke noe nytt egentlig, og det er ikke spesiell originalt heller, men det er et viktig emne innenfor «biblical theology». Slik jeg ser det, så henger det veldig tett sammen med adventismens oppgjør med platonisme, noe som er en viktig del av den teologiske tradisjonen vår. Vi ble født ut av second awakening-protestantisme, og pionererne våre forsøkte å rense den kristne tro for filosofiske feilantakelser, noe som førte til en revisjon av synet vårt på flere gamle doktriner.

De uoffisielle himmel-forestillingene som av og til dukker opp i menighetene våre er «rester» fra både folketro og katolisisme. Siden vi som adventister bekrefter døden som en søvn og legger stor vekt på den kjødelige oppstandelse, så er det tankevekkende at vi ikke har vært flinkere til også å oversette det til en respekt for skaperverket og den øvrige fysiske virkelighet, som Gud skapte og kalte “godt”. Når det gjelder Bibelen, så er det ingen tvil. Vi kan lese himmelfarter og sjelevandringer inn her og der, men det overordnede målet i den bibelske narrativen er et gjenopprettet paradis. Gud elsker mennesker, men han vil ikke bare frelse deres sjeler, han vil gjenetablere dem som konger over hele den fysiske virkeligheten.

Selv om mye kan sies om dette, så var tanken såpass simpel og lett å ta opp i en første video. Neste video som fokuserer på korset og teorier om forsoningen kan nok bli mer krevende. Til gjengjeld tipper jeg at folk vil finne den enda mer spennende.

SDA: How will we respond to the Lord’s call for Unity with all believers?

Annual Council 2018 is just around the corner. Seventh-day Adventists all over the world are feeling anxious about these meetings, and rightly so. The debates about women’s ordination have brought about questions on unity and authority. Recent developments seem to turn this global church of 21 million people in more of a totalitarian direction. The president want all who conscientiously hold differing views on female leadership and other doctrines to submit to the views of the top. They’ve chosen the word “comply” instead of “submit”, but there’s no practical difference. The message so far has been quite unambiguous: The unions either do as they’re told, or they will face some consequences.

All of this is held out as a question of unity.

We must walk together, and the only way this can be achieved, according to the leadership, is if we all do exactly the same and think the same regarding some particular questions.

You can easily argue that this has biblical precedence. After all, Acts 4 tell us that “those who believed were of one heart and mind”. This invites some speculation as to what they agreed upon and what constituted being of “one heart and mind”. This passage doesn’t say much about it.

Divisions did come into the church, already in Acts. How to deal with gentile converts resulted in great debates among the Jewish followers of Christ, and they reached a kind of settlement in Acts 15, where it was recognized that God wasn’t discriminating. Paul the apostle confronts this question over and over again in the letters, emphasizing that God doesn’t think in terms of ethnic identities or other things that usually make humans think of themselves and others as “different”, and even “outsiders”.

We can be thankful today that this question of Jews and Gentiles was such a big deal in the first century, because it prompted Jesus and the apostles to make some important teachings very clear. The whole situation forced them to be very specific about the importance of unity among believers. Thanks to these debates, we find in the New Testament some very explicit calls for oneness.

Ted Wilson, the president of the Seventh Day Adventist church, pointed to some of them just a few days ago. He made this appeal where he said,

I humble myself before the Lord and ask that He keep me focused on Christ’s prayer of unity in John 17 with that wonderful wish of our Lord in verse 21, “…….that they also may be one in Us, that the world may believe that You sent Me.”  I humbly pledge myself to stay focused on Christ and His wish for unity and ask that you pray for God’s worldwide church to do the same.

Speaking of “humility” while actively working to humiliate whoever won’t comply with (submit to) the supposed authority of the leadership, seem rather contradictory to many of us, but his recognition of John 17 should at least be celebrated. We definitely need to be more attentive to this passage, not just as some kind of prooftext, but as a call on all believers to enjoy complete unity with the rest of the Christian family.

Let’s take a better look:

20 “My prayer is not for them alone. I pray also for those who will believe in me through their message, 21 that all of them may be one,Father, just as you are in me and I am in you. May they also be in us so that the world may believe that you have sent me. 22 I have given them the glory that you gave me, that they may be one as we are one— 23 I in them and you in me—so that they may be brought to complete unity. Then the world will know that you sent me and have loved them even as you have loved me.

Still, I can’t help but feel that we, the Seventh-day Adventists, have not really felt the intended impact of these words. How are we working to fulfill them? What are we actually doing to be in “complete unity”? We often seem content with doing our own stuff and not really engaging with other believers in Christ.

Jesus, of course, was not speaking of the Seventh-day Adventist Church in particular. He wasn’t speaking of unity “within a denomination”. This is where we get him wrong again and again. He was speaking of the oneness of all believers, all that have received his glory. Jesus is praying that all Christians may love each other and enjoy unity in the world, and he is noting how great such a testimony would actually be to the world.

“Then the world will know that you sent me,” he says.

Ted Wilson invokes this verse, but does he understand its implications? I mean, what has Ted Wilson actually done to bridge the divisions between the Seventh-day Adventist Church and all the other denominations? What does he plan to do, as the president of this particular denomination, to be in accordance with the prayer of our Lord? How is Ted Wilson reaching out to other Christian churches? How is elder Wilson working within the church to inspire more fellowship with those on the other sides of the denominational gap? It’s a reasonable question, particularly when he chooses to quote Jesus on this himself.

Because, surely, the very fact that there are more denominations than ever–and the number is growing–is a sign that we’ve gone way off track as the body of Christ. It should concern all denominations, and we should all ask ourselves and each other what we can do to create more unity within this division of Christ’s body.

So far, what the present leadership has done seems to be going the opposite way. In his very first sermon, the president encourages all to only look inward. He tells us to not listen to non-Adventist speakers. It seems he discourages that we even engage–which is a sure and obvious way of rejecting John 17 and all the other New Testament calls to unity.

I shouldn’t put to much emphasis on elder Wilson, however. He is not alone in this, though his influence is great. We find believers working against the unity of all believers in all of the Seventh-day Adventist churches. Some of them even claim it’s our duty to do everything we can to maintain such divisions. I encounter these views all the time. Few people even seem aware that Jesus called us to such oneness. We’re happy to speak of “unity”, but so many Seventh-day Adventists just assume we’re talking about unity within the Seventh-day Adventist Church. What else would we be talking about? Could God be wanting more from us than that we get along among ourselves?

It makes me wonder, when did so many of us lose sight of everyone else?

So while we look to improve unity within this denomination, something we will hopefully achieve by indeed humbling ourselves rather than trying to force each other to submit, this is what I’m really concerned about: What is the Seventh-day Adventist church doing to be truly faithful to Jesus’s call for Oneness? How, indeed, will we move forward?

En Paulus-jødedom for alle

Kristendom er ikke jødedom. Det ved både kristne og jøder. Kristne bliver ikke omskåret og føler sig ikke forpligtede overfor toraen. De lærer ikke at sige shema’en. Jøder tror ikke på Jesus. De anerkender selvsagt ikke, at han er Messias.

Jeg ved ikke så frygtelig meget om nutidens jøder og hvordan de troende blandt dem praktiserer deres tro. Kristendommen har en ikke særlig prangende historie, når det gælder forholdet til jøderne. Anti-semitisme var udbredt længe før Luther skrev tekster, som blev brugt af selveste Hitler til at retfærdiggøre holocaust. Selv om det aldrig er lykkedes helt at separere sig fra deres historie – Marcions forsøg på at slette de hebraiske tekster fra Bibelen blev bredt fordømt i det andet århundrede – så har kristne længe vinklet Det Gamle Testamente negativt.

En kristen tolkning af Paulus forlyder eksempelvis, at det eneste som den jødiske lov var godt for, var at afsløre menneskehedens ondskab. Dette er for en meget snæver og firkantet tolkning af Paulus, som først og fremmest synes at udstille Reformationens fordomme overfor jødedommen. Det er også en udbredt fordom, at alle jøder før Jesu tid (på Det Gamle Testamentes tid) var legalister og lovtrælle, som troede at de kunne gøre sig retfærdige ved at holde loven. Igen, dette handler mere om Luthers brud med den romersk-katolske kirke i 1500-tallet, end det handler om hvordan Paulus forholdt sig til sin fortid. Hvis vi virkelig skal tage Paulus og Det Nye Testamente alvorligt, så må vi i stedet se følgende sandhed i øjnene:

Kristendommen findes ikke.

Ikke for Paulus og apostlene. Heller ikke for Jesus. Det eneste som findes er en slags “opfyldt jødedom”. En logisk fortsættelse af den gode gamle tro og lære, altså løfterne som blev givet af Moses og profeterne.

I den kristne Bibel præsenteres vi ikke for en spændende ny religion, som opstod ud af en gammel religion og brød frem med Jesus. Budskabet er klart og tydeligt, at det er den samme religion, selv om det at snakke om “religion” hurtigt bliver temmelig anakronistisk, fordi vi tænker så anderledes om den slags i dag, end man gjorde dengang. Men dette forstærker egentlig blot min pointe.

Kristendommen er ikke opfundet af Jesus eller apostlene. De gik ikke rundt og stiftede kirker. Det faldt dem ikke ind at deres budskab bare såden uden videre kunne løsrives fra rødderne, eller at de introducerede et helt nyt teologisk udgangspunkt.

Da Paulus forsvarede sig overfor Kong Agrippa, så sagde han (ifølge Lukas):

“Indtil denne dag har jeg da ved Guds hjælp kunnet træde frem og vidne for store og små, og jeg siger ikke andet end det, profeterne og Moses har sagt skulle ske: at Kristus måtte lide, når han, den først opstandne fra de døde, skulle forkynde lys for både folket og hedningerne.” (Apostlenes Gerninger 26)

Paulus fortsætter traditionen fra Jesus selv, som konstant refererede til Moses og profeterne for at forklare, hvad alt han gik rundt og gjorde egentlig betød og ikke mindst hvorfor han måtte dø og opstå. Selv om jøder tog afstand fra Paulus og apostlene og kaldte det en ny sekt, så var der ingen i den nye sekt, som betragtede sig selv på den måde. De var optaget af, hvad Abrahams, Isaks og Jakobs Gud netop havde gjort. Jesus selv snakkede om det på samme måde:

“Da sagde han [Jesus] til dem: »I uforstandige, så tungnemme til at tro på alt det, profeterne har talt. Skulle Kristus ikke lide dette og gå ind til sin herlighed?« Og han begyndte med Moses og alle profeterne og udlagde for dem, hvad der stod om ham i alle Skrifterne.” (Lukasevangeliet 24)

Vi finder ordet “kristne” i Det Nye Testamente (1 gang!), men vi hører aldrig Paulus kalde sig selv det eller identificere sig som noget andet end jøde. Der går rygter om at han sluttede at kalde sig “Saulus”, at han fik en ny identitet og kaldte sig “Paulus”. Det er også hvad jeg altid selv har lært, men det lader til at der ikke er noget bibelsk grundlag for hele den ide. Paulus fortsatte at være Saulus fra Tarsus, også efter han blev “kristen”.

Der går også rygter om, at han blev “omvendt” på vej til Damaskus. Dette bliver måske et lidt semantisk spørgsmål, for ingen kan benægte, at der skete en stor forandring. Men Paulus var allerede en nidkær troende, som ville gøre alt for at tjene Gud og Israel. Han fortsatte med at kæmpe for Israel, men i stedet for at gøre det ved at kaste kættere i fængsel, så gjorde han det ved selv at lade sig lænke og stene.

Da det gik op for ham, at Jesus virkelig var Messias, så forandrede det alt, men ikke på den måde mange tror. Han slettede ikke sin jødedom og konkluderede, at alt han havde troet på indtil nu havde været forkert. Han holdt ikke op med at tro på Israels Gud for at tro på denne Jesus i stedet, men opfattede det i stedet som om at alle løfterne, som Gud havde givet til hans folk, var blevet opfyldt gennem dette menneske. Jesus var Herre og søn af den Gud, han altid havde tjent.

Det gik op for ham at Israels skæbne og hele verdens frelsesplan var forbundet med det, som Jesus – som var selveste Messias – havde gjort på korset, fordi han havde båret konsekvenserne af mange års synd og derfor bragt Guds tilgivelse til Israel. Dette betød en afslutning på den langvarige eksil, som begyndte da Guds herlighed forlod templet på profeten Ezekiels tid, og da Babylonerne knuste Jerusalem. Det betød en ny “udvandring”, men også en indlemmelse af de uomskårne, som indtil nu havde været underlagt ondskabens åndemagter i himmelrummet, men nu var også de blevet frie. Gennem troen kunne de nu også blive “retfærdiggjort” og dermed blive en del af Abrahams familie og arvinger til alle løfterne om en ny himmel og en ny jord.

Tusind ting faldt altså på plads for Paulus. Han indså mange ting. Men at hans jødiske tro havde været helt forkert, det var ikke en af dem. Paulus voksede op og døde som fuldblods jøde – en jøde, som dog følte sig beæret og taknemlig over, at Gud havde betroet ham at forkynde evangeliet for hedningene. Jeg er også taknemlig for dette, siden jeg selv er en hedning, som har taget frelsen fra jøderne til mig (som jo gælder for de fleste kristne i dag), og jeg bliver mere og mere taknemlig, desto mere jeg lærer om denne mand og hans villighed til at tjene Gud med livet som indsats.

Hvorfor vi ikke kan snakke for mye om Guds kjærlighet

Jeg er pastor i Adventistkirken, og hver uke har jeg en preken en eller annen plass. Jeg opplever generelt at folk er veldig fornøyde med budskapene jeg kommer med. Det er selvsagt lettere for folk å si til meg, hvis de liker budskapene mine, enn hvis de ikke gjør – men jeg opplever også ærlige folk, som kommer til meg med kritikkpunktene sine. Det er et sunnhetstegn, tenker jeg. Folk tenker selv og føler seg frimodige nok til å si deres ærlige mening til meg.

Av og til har jeg også fått indirekte kritikk av mitt valg av temaer. Kritikken er kanskje indirekte, fordi selv om den kan være myntet på meg, så er den også myntet på mange andre. Her er hva jeg har hørt:

“Jaja, Guds kjærlighet, men hva med hans rettferdighet?”

“Vi [adventister] forkynner ikke Guds lov lengere. Vi gjør ikke folk oppmerksomme på deres synd.”

“Hva med våre særlige budskaper? Hva med sannheten for vår tid?”

Man kan selvsagt ikke gjøre alle fornøyde, men det er i Adventistkirken en etterspørsel etter prekener, som kanskje er lidt mer som i gamle dager.

Noen kaller det dypde, det de etterlyser. Jeg strever dog alltid etter å ha dypde i mine prekener. Jeg vil at folk alltid skal føle, at de lærer noe nytt om Bibelen og om troen fra det de hører. Likevel blir det feil om prekener er så abstrakte at mange i forsamlingen har vanskelig for å følge med. Den type dypde hører til i bibelstudier og undervisning, ikke i forkynnelsen på gudstjenesten, som er for alle.

Noen synes kanskje at tonen er feil. At prekenerne rett og slett er for snille, og at de burde utfordre oss mer til å ta oss sammen, anstrenge oss mer for å søke Gud og bli helligere. Dette kan jeg sagtens forstå, hvis man føler etter en av mine prekener. Jeg løfter ikke pekefingeren så veldig mye. Mine appeller er invitasjoner, ikke advarsler. Jeg har mer tro på gulerøtter enn pisk, når det kommer til å motivere. I dag fører det sjeldent noe godt med seg å forsøke å skremme eller få mennesker til å skamme seg.

Vi kan være enige og uenige om, hva pastoren bør si, og hvordan han/hun bør si det. Men en ting er jeg veldig sta på, og jeg blir enda mer sta når jeg blir kritisert for det.

Det gjelder forkynnelsen av Guds kjærlighet.

Guds kjærlighet går det ikke an å forkynne for mye. Det er akkurat som Jesu død på korset. Det er like sentralt. Vi hadde aldri tatt på alvor, om noen hadde sagt, at vi forkynte Jesus for mye, og at vi burde snakke mindre om det korset og om gjenkomsten hans. Akkurat like feil høres det for meg ut, når folk sier, at Guds kjærlighet kan “bli for mye” – hvis noen føler, at det blir for mye, så tenker jeg motsatt at de ikke har fått høre nok om den. Da har de ikke forstått hvor sentral Kjærligheten er.

Bibelen: Guds kjærlighet er poenget med det hele

Guds kjærlighet er religionen vår.

Guds kjærlighet, forteller Bibelen, var det som motiverte Gud til å sende sin sønn til verden for å frelse oss (Johannes 3,16).

Ved å gi sitt liv på korset har Jesus demonstrert sin Fars kjærlighet for oss (1 Johannes 4,9). Å kjenne denne kjærligheten er å kjenne Gud! (1 Johannes 4,7)

Kors og kjærlighet henger altså uløseligt sammen. Derfor gir det mening, at da Paulus kom til Korint, så ville han ikke vite om annet enn “Jesus Kristus og ham korsfestet” (2 Korinterbrev 2,2).

Kjærligheten er hva som viser, hvem som egentlig er kristne, altså disipler av Jesus (Johannes 13,35). Kjærligheten oppfyller hele loven (Romerbrevet 13,8-13 og Galaterbrevet 5,14). Kjærlighet til Gud og til mennesker er nemlig det største budet (Matteus 22,36-40). Uten kjærligheten er vi rett og slett “intet” (1 Korinterbrev 13,1-2).

Som bønnen i Efeserbrevet 3,17-19 sier:

17 Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
18 Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
19 ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Og jeg kunne selvsagt fortsette…

Vi må slutte å si “men” om Guds kjærlighet

Likevel kan kloke folk blant oss si at “Gud selvfølgelig er kjærlighet, men…”

Og nå går ikke jeg inn for faktisk å avbryte folk, så de skal selvsagt få lov å snakke ferdig, og jeg skal selvsagt lytte, men erfaringen er likevel, at det som følger etter dette “men” ikke er noe godt. Slik formulert, så blir resten av setningen bare alltid feil uansett. Det er ganske enkelt ikke noe som heter “Gud er kjærlighet, men…” – etter dette følger det kun usannheter om hvem Gud er som person.

Så vær så snill, slutt å si “men” om Guds kjærlighet.
Mye, mye bedre å si: “Gud er kjærlighet, og…” 

La oss si at noen for eksempel sier: “Gud er kjærlighet, men vi må huske at han også er rettferdig og hellig, og at det er viktig for ham å ha orden i verden.”

Dette blir en usannhet, fordi det gir oss inntrykk av, at Guds rettferdighet og lov står i kontrast til hans essentielle kjærlige karakter. Hele setningen hadde faktisk vært fikset, om vi bare hadde skiftet ut “men” med “og”!

(Altså: “Gud er kjærlighet, og vi må huske at han også er rettferdig og hellig, og at det er viktig for ham å ha orden i verden.”)

Det er en farlig ide at Guds rettferdighet på en eller annen måte ikke er helt i tråd med hans innerste kjærlige vesen. Det høres ut som om Gud da lider av en konstant indre konflikt mellom ulike indre verdier. Som om Gud kan være splittet og spørre seg selv: “Hmm, jeg lurer på om jeg skal være kjærlig i dag, eller om jeg hellere skal prøve å være rettferdig?”

Slik tankegang gir kanskje mening for oss mennesker. Vi er jo begrensede og i tillegg syndige. Vi ser ikke helheten, og vi skjønner derfor ikke virkeligheten. Vi er ofte splittede og i konflikt med oss selv, fanget i diverse moralske dilemmaer. Men Gud er aldri det. Han er 100% kjærlig og ut av denne perfekte kjærligheten springer alle hans rettferdige gjerninger. Hvis ikke Guds rettferdighet var fullstendig forenlig med hans kjærlige vesen, hvordan kunne en hellig mann som Paulus da påstå at “kjærlighet oppfyller loven”?

Vær derfor på vakt overfor folk som konseptuelt setter Guds kjærlighet opp på en side og hans rettferdighet opp på den andre side og så forkynner, at det kan være en vanskelig balanse. Slik forkynnelse er bare forvirrende og falsk. Det er ingen “balanse”, og de er ikke på hver sin side av noe som helst. Gud er kjærlighet, og han er rettferdig.

Det sentrale i Adventismen

“Men har vi som Syvendedags Adventister ikke viktigere ting å forkynne?” kunne noen så finne på å spørre. Mellom linjene og noen ganger mer eksplisitt har jeg hørt denne kritikken av en forkynnelse, som sentrerer seg om Guds kjærlighet:

“Guds kjærlighet er det som de andre kristne forkynner, men vi er ikke som andre kristne. Vi har et spesielt budskap til vår tid, som Gud har gitt oss.”

Jeg vil ikke skrive masse om dette, blott fremheve et kjent eksempel for å illustrere, hvorfor jeg mener det i høy grad er adventistisk å forkynne Guds kjærlighet.

Ellen White var syvendedags adventist. Så langt må alle være enige, også selv om hun døde lenge før vi formulerte de berømte 28 trospunktene våre. Bøkene hennes anses av adventister flest for å være representative for hva som er typisk “adventisme”. De mest kjente bøkene hennes er den serien som på norsk kalles “Alfa og Omega”. Det inkluderer hennes fem bøker som tar for seg Bibel- og verdenshistorien fra start til slutt. Den første boken (“Patriarker og Profeter”) begynner med disse ordene:

“GUD ER KÆRLIGHED.” 1. Joh. 4, 8. Hans natur og hans lov er kærlighed. Sådan har det altid været, og sådan vil det vedblive at være. “Den højt ophøjede, som troner evigt,” som går “ad evige stier”, forandres ikke, han, “hos hvem der ikke er forandring eller skygge, der kommer og går.” Es. 57, 15; Hab. 3, 6; Jak. 1, 17.

Den siste boken (“Mot historiens klimaks”) slutter med disse ordene:

Den store strid er slutt. Synd og syndere er ikke mer. Hele universet er rent. Harmoni og glede går som puls-slag gjennom hele det umåtelige skaperverket. Fra ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom universets grenseløse rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det levende og det livløse, forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at Gud er kjærlighet!

Når da Ellen White gjør et bevisst valg om å begynne og avslutte sitt største verk med ordene “Gud er kjærlighet”, så er det selvsagt for å si oss at denne sannheten er den røde tråd gjennom hele historien. Det er altså ikke en detalje blant flere detaljer, men er selve poenget hun vil ha frem om Gud.

Jo, man kan sikkert snakke om en form for “adventisme”, som er helt blottet for dette, eller som ikke legger noen særlig vekt på dette, men det er ikke en adventisme, jeg kan eller ønsker å identifisere meg med. Poenget med alle de andre “sannhetene” våre er å formidle, at Gud er kjærlighet. Hvis ikke de bidrar til nettopp denne innsikten om Gud, så har de lite bruksverdi uansett hvor korrekte de måtte være. Det har ingen funksjon å bruke tid på å formidle tilfeldige fakta, som ikke på en eller annen måte gir oss et bedre inntrykk av hvordan Gud er som person. Hver gang vi setter oss til å lytte til en pastors preken, så er det for å bli bedre kjent med Gud gjennom hans ord. Det er for å skjønne mer om Guds kjærlighet.

Guds kjærlighet er altså essensen av adventbudskapet.
Guds kjærlighet er sannheten for vår tid.

Vår kompliserte forhold til “kjærlighet”

Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. (1 Johannes 3,18)

Så poenget med dette innlegget er ganske enkelt, at vi ikke kan bruke krefter nok på å forkynne Guds kjærlighet i kirkene våre. Jeg tenkte å slutte her, men kom til å lure lidt på, hvorfor vi kanskje ikke gjør det eller hvorfor noen kritiserer oss, når vi gjør det. Hvordan gikk det til at vi mistet Guds kjærlighet av syne, når det er så åpenlyst at dette er det primære og essentielle budet som Kristus har gitt oss? Hva driver den ovenstående kynisme overfor forkynnelse av kjærligheten?

Noe av det kan skyldes at kjærlighet av og til har blitt presentert som tannløs sentimentalitet og ukritisk toleranse. Dette har selvsagt intet med Guds kjærlighet å gjøre, men akkurat som Kristi navn kan misbrukes, så kan også “kjærlighet” som konsept misbrukes til å si ting, som egentlig ikke har noe med saken å gjøre. Dette betyr imidlertid ikke at vi trenger høre mindre om kjærlighet, blott at forkynnelsen må være rotfestet i Bibelen. Vi må høre om den rette kjærligheten.

(Samtidig vil noen forkynne strengt og fordømmende og insistere på at de gjør det “i kjærlighet”. Dette er ikke mye bedre og henger lite sammen med den rådgivning vi finner hos Peter, Paulus og Johannes om å være “vennlige” og “milde”.)

En annen hindring kan være følelsen av at vi ikke lever opp til den kjærligheten vi er kallet til å forkynne. Dette er i hvert fall noe jeg selv har kjent på. Jeg tviler på at jeg utstråler kjærlighet. Med min sjenerthet og fiksering på ideer (jeg er ganske “aloof”) kan jeg gjerne virke reservert – og er det sikkert også – og da jeg selv er klar over dette, så føles det gjerne lidt hyklerisk å skulle stille seg opp for å forkynne kjærligheten. Jeg er ikke så opptatt av andres vel, som jeg gjerne ser for meg jeg skulle vært.

Likevel er jeg kommet frem til at ikke dette bør hindre meg. Hva jeg sier fra talerstolen skal uansett ikke handle om meg, men om Gud, og jobben min er å forsøke å formidle Guds ord. Klart det også er jobben min å følge dem – som det jo er for oss alle sammen – men bare fordi jeg føler jeg kommer til kort, så kan ikke jeg av den grunn slutte å si det som jeg er overbevist om at Gud har lagt meg på hjerte. Da får jeg hellere bare være prekenens første mottaker og forkynne det like mye til meg selv som til alle andre.

En ting er sikker: Vi blir ikke mer kjærlige av å ikke turde å forkynne det.

Kjærligheten i våre hjerter

Mitt siste poeng henger sammen med dette, men fortjener en egen seksjon: Alle adventister i Norge fikk for noen uker siden tilsendt boken “Veien til personlig oppvåkning” av Helmut Haubeil. Bokens forfatter gir sin mening til kjenne om hva som er kirkens problem i disse tidene, og hvorfor mange ungdommer forlater oss: “Vi mangler Helligånden.” Det er lidt av en dom, men likevel oppfatter jeg ikke boken som fordømmende. Den gir nøye instruksjon i hva vi kan gjøre med det. Helligånden er en gave, Gud tilbyr til alle, men vi må “be” og “søke” og “banke på” for å få den. Men da har han også lovet vi skal få gaven. Vi må la oss fylle med Helligånden. “Bli i meg,” sa Kristus.

Selv om jeg synes noen ting i boken kunne være vesentlig bedre, så må jeg si meg enig i, at et fokus på “Helligåndens kraft” har manglet i menigheten vår – og det samme gjelder i mitt eget liv – og boken har verdifulle råd til oss alle. Det virker også til å være den eneste løsning på vår kompliserte forhold til nettopp kjærligheten, både når det gjelder forkynnelsen og praktiseringen. Helligåndens jobb er tross alt å fylle oss med kjærlighet, og vi kommer ikke til å forstå kjærligheten, hvis ikke vi gir Helligånden anledningen å jobbe med oss innefra og ut.

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.” (Galaterbrevet 5,22)

“Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.” (Romerbrevet 5,5)

 

04. Lad os læse Rom 1,18-32

18 Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett.

Gud er vred, og hans vrede skal åbenbares. Hvad Paulus her refererer til er den kommende dom, hvor regnskabet vil blive gjort op. Dette vers vil mange instiktivt have det svært med, både beskrivelsen af Gud som vred og det faktum at verden skal dømmes. Begge dele bør naturligvis forstås i rette sammenhæng.

Når det gælder Guds vrede, så er det vigtigt at forstå at Gud ikke er hidsig eller hadsk. Det er en retfærdig og berettiget vrede over, hvad mennesket har gjort med den verden, som han har skabt – og hvad de har gjort med den magt og det ansvar de har fået som skabt i hans billede.

Hvis ikke Gud var vred over verdens ”uret” (som der står her), så var Gud jo ikke selv på rettens side. Det samme må nødvendigvis siges om hans rolle som den store Dommer. Dommeren er den, som vil rydde op i dette rod og give de retfærdige deres ret. I stedet for at læse dette og tænke på Gud som en trussel, så må vi i retfærdighedens navn se Gud som helten, som står for sandhed og retfærdighed. Gud ske tak og lov for at han en dag skal dømme – og rydde op i alt dette!

19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. 20 Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. 21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. 23 De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr og krypdyr.

Siden Det Gamle Testamente er Paulus’s bagkatalog, så er det heller ikke svært at gennemskue hvilken historie, som gemmer sig her. Der er naturligvis flere lag.

Paulus snakker om menneskeheden – eller hedningene ude i verden, og flere ting synes at vidne om græsk kultur, ikke mindst forkærligheden for filosofi og de mange afguder, som Paulus blandt andet så i Aten (ApG 17) – men han fortæller samtidig historien om Adam og Eva uden at nævne dem ved navn. Mennesket faldt fra sin høje plads, men det var et bevidst valg, og der findes ikke nogen undskyldning for det. De havde kundskab og kendskab. De havde Gud. Men i stedet for at give Gud den ære han fortjener, så overgav de sig til afgudsdyrkelse. Vers 23 indikerer, at afgudsdyrkelsen er menneskehedens virkelige grundlæggende problem, og at denne beslutning om at skifte Skaberens herlighed ud med det skabte havde fatale konsekvenser – som vi læser i det følgende:

24 De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. 25 De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.
26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse. 28 De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder 30 og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, 31 de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. 32 De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.

Vi læser her om mange typer handlinger, som karakteriseres af Paulus som onde, men det er væsentlig at få med sig, hvordan han ser på dem: Det startede ikke med dem. Det startede med afgudsdyrkelse (vers 22), hvorefter Gud overgav dem (til andre kræfter), og synd (altså onde handlinger) fulgte. At Gud overlod dem til deres egne intentioner korrumperede deres psyke og gav dem unaturlige lyster.

Igen ser vi disse referencer til den første beretning i Bibelen. Historien om Adam og Eva stadfæstede ægteskabet som det naturlige forhold mellem mand og kvinde, som bliver “et kød” (en union som også Jesus fremhæver som unik), og her ser vi Paulus sætte ord på de naturlige romantiske relationers kollaps til fordel for «unaturligt samliv» og «begær». Også her løber vi i moderne tid ind i problemer, fordi læsere har vanskeligt ved at tage ind over sig, at seksualitet er forbundet med moral. Men det er det ifølge Paulus. Promiskuøs adfærd kom som konsekvens af menneskehedens afgudsdyrkelse. Derefter fulgte vold og anden umoral, alt mulig destruktiv og relations-ødelæggende adfærd. Afgudsdyrkelse førte til svigtende dømmekraft og ondskab.

Alt dette, siger Paulus, er hedningenes store problem.
Og det vil ende galt.

Man fornemmer at på dette tidspunkt i brevet, da sidder jøden og nikker triumferende over fordømmelsen af hedningene og deres promiskuøse samfund. Men for Paulus er dette bare begyndelsen på en længere tankerække. For hvor var jøderne i alt dette? Hvor var Israel – Guds udvalgte folk? Svaret kommer i næste kapitel.

Er Syvende Dags Adventistkirken en sekt?

Vi har alle hørt om sekter: Religiøse organisationer, som folk bliver hjernevasket til at blive og forblive en del af, mens de gradvist mister frihed og lader sig undertrykke af åndelige autoriteter, gerne mens de bliver mere og mere isolerede, ofte forventer jordens undergang og i øvrigt ser på alle udenfor sekten som vantro og onde.

Definitionerne på sekter vil variere, men fænomenet er genkendeligt. Man kan opstille kriterier, som er sekteriske, og hvis en religiøs gruppe opfylder mange af disse, så kan man kalde det en sekt.

Et kriterium, som ikke er så væsentlig i denne sammenhæng, er om sektens tro er sand. De fleste af os ved (eller tror i hvert fald) at Moon-bevægelsen var fuld af nonsens, og at Scientology ikke er videnskabelig, men bare bygger på L. Ron Hubbards private fantasier. Jeg tror, der er mange falske forestillinger derude, blandt religiøse grupper. Jeg tror ikke, at Jomfru Maria hører bønner (siden jeg tror hun er død), men Maria-dyrkelse gør ikke katolicisme sekterisk i sig selv.

Grunden til at jeg nævner det her er, at sekter, som bliver beskyldt for at være sekter, gerne svarer igen med: “Nej, for vi har sandheden.” Dette var også i nogen grad Doug Batchelor’s måde at håndtere anklagen på, da han i en tale addresserede spørgsmålet om hvorvidt Syvende Dags Adventistkirke var en sekt (eller en “cult”, som de siger på engelsk). Ingen lader til at have forklaret ham, hvad som karakteriserer fænomenet.

Der findes lister over sekt-træk, og jeg er lidt usikker på, hvem som har skrevet dem oprindeligt, selv om det er nogle af de samme ting som går igen rundt om på Internettet. Da dette er et blogindlæg, så affinder jeg mig dog med at være lidt overfladisk omkring lige netop dette og bare gå direkte til en af listerne. Rick Ross giver følgende liste over 10 ting, man skal være på vagt overfor, og jeg vil se på dem og vurdere mit eget kirkesamfund (Syvende Dags Adventistkirken) ud fra hvert kriterium:

1. En sekt har en absolut leder som ikke står til regnskab overfor nogen.

Syvende Dags Adventistkirken har også en autoritetsfigur i (afdøde) Ellen White og har stor respekt for hendes bøger. Respekten er imidlertid større for Bibelen. Der er ingen nulevende leder, som ikke må stå til regnskab. Kirken har en struktur, som bedst kan beskrives som et representativt demokrati. De sidste 8 år har processer og procedurer i kirken været under meget kritik (indefra). Procedurerne har ikke været fulgt, og der er blevet manipuleret med afstemninger. Der er tydelige tegn på korruption (defineret som manipulation og afvig fra procedurer), men det er stadig langt fra en sekt, hvor lederens autoritet er helt absolut og ikke står til regnskab. Der er snarere tale om et system, som er i stykker og folk, som ikke gør deres arbejde ordentligt. Jeg håber naturligvis, at der over de næste par år vil blive ryddet op i det rod. I mellemtiden er jeg lige så glad for mit kirkesamfund, som jeg altid har været – det er derfor jeg vil, at der skal ryddes op.

2. Sekter har ingen tolerance for spørgsmål og kritik

Det faktum at der findes uafhængige journalistiske medier indenfor Syvende Dags Adventistkirken (fx Spektrum Magazine) beviser, at der er tolerance. Der er også stor frihed på vores uddannelsesinstitutioner og højere læreanstalter. Det faktum at jeg kan skrive dette indlæg uden at frygte for at blive irettesat eller miste mit arbejde, etc., viser også, at der er tolerance. Det betyder selvfølgelig ikke, at der ikke også findes adventister, som synes at ærlige og åbne indlæg som dette er illoyale og skadelige. (Det er ikke alle, som går ind for ytringsfrihed, hverken i Adventistkirken eller i det bredere samfund.) Samtidig skal det siges, at ledelsen af kirkesamfundet på verdensplan tilsyneladende arbejder for, at der skal blive mindre sådan tanke- og talefrihed. Jeg håber at ledelsens planer for at kunne disciplinere og sanktionere og dirigere går i vasken. Ting kan variere i de lokale menigheder, afhængig af dem som styrer dem, men der er ikke noget system foreløbig, som undertrykker spørsmål og stopper kritik.

3. Sekter har ingen gennemsigtighed på økonomi

Syvende Dags Adventistkirkens økonomi er så gennemsigtig, at det fornylig førte til en ændring, da det viste sig, at kirkesamfundet indirekte støttede våbenindustrien (eller støttede nogen som støttede våbenindustrien) gennem investeringer i USA. Dette skabte meget røre internt, og der blev heldigvis ryddet op i dette med det samme. Det var en skandale, som ledelsen ikke havde brug for. Presset kom fra medlemmer.

4. Sekter har en overdrevet frygt for omverden, for eksempel snak om en snarlig katastrofe, onde sammensværgelser og forfølgelse 

Dette er muligvis det første punkt, hvor jeg vil sige at adventister scorer ganske højt på sekt-meteret. Adventister snakker ikke om “Armageddon” som Jehovas Vidner (en krig hvor alle pånær Jehovas Vidner vil blive dræbt), men om “Søndagslovene”. Det er en udbredt forventning, at adventister vil blive forhindret i at holde sabbatten, og måske ligefrem blive tvunget til at observere søndag. Dette vil være en test på hvem som er de sande kristne. Mange adventister tror også på konspirationsteorier, blandt andet snakkes der i krogene om, at jesuitter har infiltreret kirken og poserer som præster og administratorer. Naturkatastrofer og terror ses gerne som bekræftelser på profetier, og der er selvfølgelig den helt generelle forventning om at Jesus skal komme igen – men før han kommer igen, så kommer Antikrist, en personskikkelse, som skal forføre alle i verden med mirakler. I de (aller)sidste tider vil adventister blive forfulgt for at holde “De 10 bud”, og de vil være den eneste menighed som findes (ikke nu, men til allersidst), fordi resten har overgivet sig til verdslig levevis. Dette er i hvert fald udbredte tanker og doktriner i Adventistkirken, selv hvis forskellige mennesker formulerer det lidt forskelligt.

Igen kommenterer jeg ikke på rigtigheden af disse forestillinger. Det er åbenlyst at det uanset ikke er gået i opfyldelse endnu, hvis det er sandt at disse ting skal ske. Men troen i sig selv kvalificerer som et sekterisk træk, baseret på denne liste i hvert fald.

5. I sekter betragtes ingen grund til at forlade gruppen som “god nok”, det ses altid som en fejl. 

Til dels. Det ses altid som trist, når nogen forlader menigheden, men jeg mener ikke, at vores kirke er specielt sekterisk på dette punkt. Der synes at være en udbredt bevidsthed om, at det at forlade fællesskabet ikke er det samme som at forlade Kristus og Gud og at slutte med at tro. Der er ofte fokus på at prøve at hive folk tilbage, og der lægges gerne stor vægt på at beholde kontakten, selv hvis mennesker ikke har lyst at komme tilbage. Der er ingen udefrysning eller dæmonisering af tidligere medlemmer, som man ser hos nogen andre sekter.

6. Tidligere medlemmer af sekter fortæller ofte historier om overgreb og kan berette om identiske mønstrer af undertrykkelse.

Jeg har hørt flere historier fra ex-adventister, som er vokset op i strenge adventisthjem, hvor sabbatshelligholdelse gerne har spillet en rolle. Ex-adventister har også ofte haft et dårligt forhold til hvilken rolle Ellen White har spillet, og sekteriske træk på lokalplan synes ofte at have spillet en rolle, for eksempel lav-tolerance for andre synspunkter i den lokale menighed eller af præsten. Jeg ser det imidlertid ikke som et konsekvent systemisk problem, selv om jeg ved at det finder sted.

7. Der findes bøger, nyhedsartikler, dokumentarer om gruppens eller lederens krænkelser og overgreb.

Der findes meget kritisk materiale om Syvende Dags Adventistkirken, men det meste er kritisk til kirkens teologi og ikke mindst dens respekt for Ellen Whites skrifter. Materialet handler ikke om overgreb og krænkelser og ting som er typiske for os.

8. Tilhængere af sekter føler de aldrig er gode nok.

På dette punkt tror jeg ikke at Adventistkirken skiller sig ud fra mange andre konservative menigheder, som kan foråsage skam i sine medlemmer. Der findes dog perfektionistiske forgreninger indenfor kirken, hvor jeg mistænker at dette kan være mere udbredt. Høje idealer har af og til dette afkast, især når det kombineres med religiøs nidkærhed. Men mainstream adventisme forkynder nåde og tilgivelse, og at mennesket er skabt med værdi, og at Gud elsker alle mennesker, også selv om de har fejl og mangler. Adventistkirken bekræfter, at alle mennesker er syndere og har brug for Guds nåde.

9. I sekter har gruppen / lederen altid ret.

(Dette punkt ligner på punkt 1.) Som religiøs fællesskab har vi autoriteten plantet i religiøse skrifter: Bibelen. Men derudover tillægges Ellen Whites skrifter som sagt stor værdi. Hun bliver regnet som profet, samtidig som der lægges vægt på, at vores tro og lære udelukkende er baseret på Bibelen. Dette resulterer i konflikter internt, som jeg ikke behøver gå ind i her, men jeg vil bekræfte, at der af og til forekommer en “sekterisk” måde at bruge Ellen White på. Min egen overbevisning er, at Ellen White selv ikke havde syntes særlig godt om dette.

10. Gruppen / lederen er den eneste kilde til sandhed og til at få bekræftelse; der er ingen anden processer hvorved man kan finde ud af hvad som er acceptabelt eller sandt.

På dette punkt oplever jeg ikke mit kirkesamfund som sekterisk. Syvende Dags Adventistkirken har altid lagt vægt på høj uddannelse, og perspektiver fra andre discipliner inddrages gerne, med undtagelse af videnskabelige perspektiver som opleves som en trussel mod Bibelens troværdighed og specifikke doktriner. En anden undtagelse er esoteriske, spiritistiske, okkulte tilnærminger til religiøsitet (eksempelvis astrologi og tarotkort), som opfattes som sataniske eller som svindel. Men humanistiske og videnskabelige discipliner accepteres med kyshånd. Adventister elsker psykologi og medicin. Vi uddanner selv mange læger og sygeplejersker og fysioterapeuter på egne institutioner, og de er lige så dygtige som alle de andre.

Konklusionen: 

Syvende Dags Adventistkirken er ikke en sekt, men vi har af og til nogle sekteriske træk, som jeg tror vi gør ret i at være bevidste på. Det er alligevel kun på 1 ud af 10 punkter på en liste over sekteriske træk, at jeg tror vi virkelig kvalificerer, og så er der et par andre punkter, hvor man kan sige “måske lidt”.