Spørsmålet om Helvete

Lidt nytt på YouTube-kanalen min! Jeg har gått i gang med å forklare synet mitt på Helvete – er det “evig pine” eller “evig død” eller vil alle til slutt bli frelst?

Intet er perfekt, og det må jeg også si om disse videoene. Særlig oppgitt ble jeg over, at video nr. 2 ble tatt opp i så dårlig bildekvalitet. Jeg må ha kommet bort i noe. [Nå har jeg sjekket igjen og kan se at det ikke stemmer. Den ligger faktisk på YouTube i HD, så det var bra.] Men innholdet er jeg ganske fornøyd med, og jeg tror det blir en veldig bra serie for dem, som gjerne vil ha en seriøs innføring i spørsmålet. Det kommer flere videoer i denne serien etter hvert.

Reklamer

MENNESKEHJERTET – BIBELFORTELLINGEN 3 av 10

(Les først del 1 og del 2.)

Da Adam og Eva hadde begått opprør mot Gud ved å bryte den eneste regelen han hadde gitt dem, fordi de ønsket å være sine egne guder – og bestemme for seg selv hva som er godt og ondt – ble de sendt ut av den nydelige hagen. De mistet adgangen til Livets Tre. De ønsket å være helt autonome, og de ble det, men skammen som fylte dem var en av mange konsekvenser de ikke hadde forutsett. Gud laget klær til dem, før han sendte dem ut.

Hver historie som kommer etter dette (1 Mosebok 4-11) beskriver et nytt moralsk «fall». Mennesket faller igjen og igjen. Mange kristne opp gjennom tiden har filosofert over dette og lurt på hvordan dette henger sammen. Kanskje Adams opprør ble til en «arvelig sykdom»? Et «syndrom»? Det tenkte Augustin og fra ham fikk vi begrepet «arvesynd», fordi han tenker at både «synd» og «skyld» går i arv fra generasjon til generasjon. Men denne pseudomedisinske forklaringen finnes ikke i teksten. Hva vi finner i teksten er hellere en beskrivelse av hva som skjer, når mennesket opererer autonomt (uten Gud) og ikke minst når det underkaster seg en annen åndelig makt («synden»). Resultatet er, at «menneskehjertet vil det onde fra ungdommen av» (1 Mosebok 8,21).

Adam og Eva fikk to sønner, Kain og Abel. Kain ble fylt av misunnelse, da Gud tilsynelatende syntes bedre om gaven fra Abel. Da Gud så bitterheten i Kains hjerte, så advarte han ham: «Synden ligger klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.» I Edens hage hadde det vært en slange – nå blir ikke slangen nevnt, men «synden» ligger ved døren som en tilsvarende trussel. Kain hersker ikke over den. Synden hersker over ham, da han lurer sin bror ut på marken og dreper ham.

Etter dette skjer det to ting. På den ene side går verdenshistorien fremover, slik som det var planlagt fra begynnelsen. Befolkningsvekst. Landbruk. Teknologi. «Kultur» utvikler seg også, for eksempel når mennesker begynner å spille på fløyte. Jo, verdenshistorien går fremover, og det gjør den menneskelige sivilisasjon også.

Men ondskapen øker parallelt med kunnskapen. Da Kain hadde drept broren sin, så sendte Gud ham bort. Kain ble redd for sitt liv og klaget til Gud. Gud hørte på ham og ga ham en særlig form for beskyttelse: «Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger.» Mange år senere er det en etterkommer av Kain, som heter Lamek. Han refererer til denne beskyttelsen og bruker den som unnskyldning for sine egne voldelige tendenser. Han skryter overfor konene sine: «Kain skal hevnes sju ganger, men Lamek syttisju ganger.» (Selv om Gud intet har lovet ham i den henseende.) Poenget er at volden eskalerer i en spiral og aldri tar slutt.

«Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang. Da angret Herren at han hadde laget mennesker på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.» (1 Mosebok 6,5-6)

Skapelsen begynte med at Gud delte vannene og skapte himmelhvelvingen (med vann oppe og vann nede og jord og luft midt imellom, slik israelittene tenkte det). Syndflodsberetningen beskriver at Gud åpner slusene som holder vannet oppe og på den måten restarter det hele. Men Gud gjør det ikke uten først å plukke ut Noa og familien hans – men Noa, den nye begynnelse, faller også. Denne gang er den forbudte frukt søt vin, og Noas alkoholisme fører til ny skam og mer forbannelse. Likevel lover Gud at han ikke vil la noe så drastisk som storflommen komme over verden igjen.

Den etterfølgende beretningen om Babelstårnet beskriver fremveksten av et ondskapens imperium, som har glemt Gud og hellere vil prise seg selv. Tårnet de vil bygge er et tempel for egoet, et selvsentrert forfengelighetsprosjekt. Slavearbeid er ikke direkte nevnt, men neppe en utenkelig komponent. Ordet «Babel» er det samme ordet som «Babylon», og for israelittene, som skrev og samlet Bibelen, kommer dette til å representere menneskesamfunn på sitt verste. Potensialet for enda større ondskap er på nytt til stede («Nå vil ingen ting være umulig for dem,» konstaterer Gud), og Gud hindrer det store byggeprosjektet ved å forvirre språkene deres.

Introduksjonen av Abraham kommer etter disse mange tragiske historiene om menneskehetens fall og ondskap. Han bor ikke langt fra Babel, da Gud kaller på ham og forklarer, at han har en plan. Han vil velsigne Abram, men ikke bare for hans egen skyld. Guds plan er å rette opp på hele verdenssituasjonen. Menneskehjertet vil det onde, men Gud har ikke gitt opp. Han sier til Abram (som han heter i begynnelsen): «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1 Mosebok 12,3)

Abraham er ikke et perfekt menneske, men gjennom prøvelser lærer han å stole på Gud og ha tillit til at det Gud lover, det vil han også gjøre. Adam og Eva fikk høre, at en kvinne en dag skulle føde et barn, som skulle knuse slangens hoved. Løftet til Abraham viser at selv om mange år er gått siden dette løftet, så har ikke Gud gitt opp prosjektet sitt. Gud gjentar løftene til Abrahams sønn, Isak, og etterfølgende til Isaks sønn, Jakob. Fra dem stammer folket Israel – Guds utvalgte folk – og gjennom dem har Gud en urokkelig plan om å ta herredømmet fra syndens makt og gjenopprette paradiset.

YouTube-anbefalinger: Tim Mackie og Michael S. Heiser.

Det er mye tull på YouTube. (Noen vil kanskje mene at mine 22 minutter på YouTube også er tull.) Jeg tenker spesielt, når temaet er religion og bibelen. Helt galt går det, når snakken kommer inn på tolkning av vanskeligere tekster. Her synes YouTube å være oversvømmet av konspirasjonsteorier og paranoia og hatefull propaganda og hjemmebrygget fundamentalisme. Det er ikke så rart, kanskje, da det er en overveiende demokratisk platform – alle kan lage seg en YouTube-kanal i dag (selv meg).

Derfor er det kjekt, når man via anbefalinger faktisk finner noen, som vet noe om hva de snakker om og lager intelligente videoer. Jeg har tidligere anbefalet The Bible Project, som produserer helt fenomenale videoer om bibelske temaer. Deres grunnleggende innstilling til Bibelen er, at den er “en samlet fortelling, som leder til Jesus”. De er ikke opptatt av tradisjonelle tolkninger, men av exegese og Biblical Theology. De lager videoer om temaer i Bibelen, men også gjennomganger og oversikter av bøkene.

De har også en podcast, hvor de drøfter og går gjennom mye av den research, som ligger bak videoene. Dette har vært lærerikt å ha i ørene, når jeg har kjørt ut på oppdrag, har vært på butikken, har ryddet på kjøkkenet eller gått tur med hunden – og Tim Mackie, som er hjernen bak prosjektet, har også mye desidert bibel- og teologiundervisning liggende på YouTube. Jeg har sett lidt av det, og niveauet er høyt!

En annen person, jeg fornylig har oppdaget (gjennom anbefalinger fra The Bible Project), er Michael S. Heiser. Jeg kan ikke påstå at jeg vet masse om ham, men hans innsikt om oldtiden er i topp, og det er især om Det Gamle Testamentes syn på ånder og guder og verdensbilde i øvrig at jeg foreløpig har funnet ham nyttig. På YouTube har Heiser en foredragsserie om “Divine Council“-temaet i Bibelen. Han ser på hebraisk terminologi og ideer i samtiden for å finne ut hva hebreerne antok om den åndelige verden (og vår verden).

Dette er nyttig kunnskap for enhver som er interessert i Bibelens beskrivelser av den åndelige konflikt, vi som adventister beskriver som “den store strid” (på engelsk: “The Great Controversy” theme). Ellen White så verdien i denne måten å forstå Bibelen på, mens store deler av den protestantiske verden nærmest benektet at det finnes onde åndelige makter, og at det er en konflikt mellom dem, selv om det helt åpenlyst var en viktig del av Jesu og apostlenes lære. Det virker til at informerte forskere som Heiser kan hjelpe oss med å grave denne innsikten om “krigen i himmelen” ut av Bibelen. Heiser har også noen få kortere og mer tilgjengelige videosnutter om interessante temaer, for eksempel om israelitisk kosmologi, om Bibelens sjøuhyrer og om guder i Bibelen.

Disse anbefalingene er selvsagt ikke ensbetydende med at jeg er enig med disse teologene i alle ting. Jeg stiller meg ikke til ansvar for alle deres holdninger og synspunkter, men gir anbefalingen av dem, fordi jeg tror, vi har mye å lære fra dem.

Hva skjer ved Jesu gjenkomst?

Jeg har nå sagt offtenlig (ulike plasser), at når Jesus kommer igjen, så vil han gjenopprette verden. Dette mener noen er en feil måte å snakke om Jesu gjenkomst på. Jeg er pastor i Syvendedags Adventistkirken, og hos oss heter det at det mellom Jesu gjenkomst og den fulle gjenopprettelse av skaperverket er en periode på 1.000 år. Denne perioden har vi lest om i Åpenbaringens Bok 20. Syvendedags Adventistkirken sier da (men ikke uten forbehold internt), at de frelste, som lever eller blir vekket fra de døde (den første oppstandelse) ved Jesu gjenkomst i begynnelsen av de 1.000 år, vil være i himmelen i hele denne perioden. Det er her tale om en tolkning, da dette ikke står eksplisitt i teksten. Tolkninger er selvfølgelig helt ok, men må ha gode begrunnelser.

Derfor har noen av dem som har hørt meg forkynne sagt, at min forkynnelse er feil. Jeg bør ikke si at “når Jesus kommer igjen, så vil han gjenopprette verden”, fordi “først skal vi til himmelen i 1.000 år”.

Du kunne kanskje tro at jeg ble lei av å diskutere dette, men faktisk har jeg det omvendt. Hver gang jeg får kritikken, så ser jeg det som en anledning til å vitne og belyse det bibelske evangelium. Dette er jo min jobb, men enda viktigere: Mitt kall.

Hvordan Bibelfortellingen slutter

Først og fremst må vi forstå, at Bibelen ikke er en samling doktriner og trospunkter. Den er ikke skrevet som en ryddig og ordentlig trosbekjennelse med presise sannhetserklæringer. Vi kan systematisere og rydde alt vi vil, men hvis vi bruker våre ryddige trossetninger til å kritisere dem, som holder seg til Bibelens egne beskrivelser og bilder, så har vi gjort en alvorlig feil. Bibelen er ikke systematisk teologi, men er en samling tekster i ulike sjangrer. Den beste måte å beskrive Bibelen på er som en fortelling.

Fortellingen begynner i en hage og slutter i en by. Den begynner med Skapelsen og en konflikt, som ofte blir kalt “syndefallet”. Det er en tragisk fortelling, og konsekvensene er store. En av konsekvensene er at “menneskehjertet vil det onde”. En annen konsekvens er at jorden beskrives som “forbandet”. Dette er problemet som resten av Bibelhistorien handler om at Gud vil løse. Det viser seg at Gud alltid har hatt løsningen på problemet: Løsningen er hans egen Sønn, Jesus. Det er gjennom hans tjeneste at alt til slutt blir bra igjen. I Bibelens siste kapitler leser vi derfor om en slags tilbakevending til Edens hage. Vi leser om Livets tre, som vi mistet i begynnelsen. Til slutt bærer det frukt 12 ganger om året og helbreder folkeslagene! Vi leser at forbandelsen er helt vekk!

Blir den “nye” verden et annet sted?

Det er en fortelling som i sine grove trekk kan forstås av alle. Likevel har det oppstått noen problemer, fordi noen synes ikke å kunne se slutten på fortellingen. Noen virker til ikke at kunne se forbi “de 1.000 år”, og noen vil enda insistere på at fortellingen slutter på en annen planet!

Jeg kan ikke annet enn å betragte slike fantasier som noe vi må har arvet fra katolsk tid, altså den gang folk flest ikke visste om bibelfortellingen, fordi den kun kunne leses på latinsk. Da fikk de servert myter om at menneskets sjel gikk direkte til himmelen eller helvete eller kanskje enda skjærsilden, når døden inntraff. Dette er det katolske verdensbilde, hvor både Jesu gjenkomst og gjenopprettelsen har forsvunnet til fordel for en dualistisk kosmologi. Noen ting henger så igjen hos oss protestanter, selv om vi fikk innført Jesu gjenkomst i historien på nytt.

Det vi trenger å forstå er at hele ideen om et annet sted er fremmed for Bibelens fortelling. Ingen av profetene i deres forventninger om fremtiden introduserte dette konseptet, men så i stedet for seg at Israels land skulle bli som i Eden, og at Zion skulle være Guds fjell, der nasjonene kom for å få rettferdighet. Ja, det blir en “ny” verden, men det blir denne verden, som blir fornyet. For å si det med Jesu egne ord: “Se, jeg gjør alle ting nye.”

Forventningen i Bibelen har alltid vært at Gud ville skape verden på nytt, ikke ved å starte forfra og evakuere oss herfra og til det annet univers, men ved å befri skaperverket fra forbandelsen som det ble lagt under. Dette er helt tydelig og eksplisitt mange steder i Bibelen, og jeg har til gode å høre noen bortforklare for eksempel Romerbrevet 8, hvor Paulus beskriver skaperverkets lengsel etter den dag, hvor Guds barn (oss) skal åpenbares i herlighet og skaperverket blir forløst sammen med dem. Herligheten, som det er snakk om, er, når vi endelig blir satt inn som konger og dronninger over skaperverket, slik at tingene igjen kan bli slik som Gud hadde skapt dem til å være i begynnelsen!

Når du først forstår at det er dette som Bibelen omtaler som fremtidens håp, så kan du ikke unngå å se det overalt i Bibelen. Det er en slik ting, som åpner den ene mystiske passage i Bibelen etter den andre – bibeltekster, som jeg aldri forstod som barn, fordi jeg trodde vi skulle “til himmelen”. En del av det som blir pakket opp og blir forståelig på nytt er ikke minst Jesus sin forkynnelse om riket. Det er nå helt åpenbart at Jesus ikke snakker om det himmelriket, som mange av oss har fantasert om. Når Jesus snakker om Riket, så snakker han tvert imot om at Guds vilje skjer på jorden som i himmelen!

Millenium-forvirringen

Men hva så med “de 1.000 år”? De 1.000 år er et komma, ikke et punktum. Man kan diskutere denne periode opp og ned, og det har folk gjort, og det er en av mange doktriner som har bragt splittelse mellom kristne siden Reformasjonen.

Men “de 1.000 år” er et symbol i Åpenbaringens Bok mer enn det er et gjennomgående bibelsk tema. Det er med andre ord en liten detalj i det store bilde. Jeg er dypt interessert i detaljen, som jeg er i resten av Bibelen, og jeg gleder meg til å få endelig svar på hva den betyr!

Men hvis man ikke har det store bilde på plass, så bør man slett ikke forsøke seg med “de 1.000 år”. Denne symbolske perioden hører til på et niveau som er for avansert for kristne flest, som ikke en gang har skjønt Bibelhistoriens overordnede retning eller slutt. Man må kunne kravle, før man kan gå – drikke melk, før man kan spise fast føde. (Dette er min personlige mening så klart.)

La oss snakke som Bibelen

Likevel vil noen kanskje insistere og si, at det blir feil å si “når Jesus kommer igjen, så vil han gjenopprette verden”, når nu denne periode tross alt blir nevnt i Bibelen. Men saken er, at dette er en helt vanlig måte å snakke om Jesu gjenkomst på i Det Nye Testamente. Åpenbaringen 20 er et unntak. Vil vi virkelig bruke noen enkelte vers i en symbolsk bok til å erklære at alle de andre apostler har snakket feil om Jesu gjenkomst? Vi kan gjerne gjøre det for å teste det:

Paulus skriver for eksempel til Timotheus (2 Tim 4,1-2): “Så sant som han kommer og oppretter sitt rike, pålegger jeg deg for Guds og Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde: Forkynn Ordet …”

Skal vi da protestere mot Paulus sine ord til Timoteus? Skal vi si til ham: “Husk de 1.000 år, som skal være først! Først skal vi nemlig i himmelen, og etterpå oppretter han så sitt rike. Du forvirrer bare og kommer med usunn lære, når du sier at riket skal opprettes, når Jesus kommer, siden det skal skje noe annet først!”

Eller vi kan protestere mot Peter, som sier i Apostlenes Gjerninger 3,21: “Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn.”

Da kan vi si: “Nei, du, Peter, det blir feil! Dette høres ut som noe Jehovas Vitner hadde sagt! Alt blir ikke gjenopprettet, når Jesus kommer igjen, men vi skal til himmelen og være i tusen år. Din forkynnelse er ute av balanse!”

Jeg går ut fra at jeg har demonstrert poenget mitt nå.

Evangeliets vesentlige spørsmål

Det vesentlige spørsmål i denne sammenhengen blir da ikke “hva betyr de 1.000 år” (dette spørsmål er vesentlig, når man tolker Åpenbaringsbokens siste kapitler), men “hvor er historien på vei hen?” og “hva er Guds plan?” og “hva er det store håpet vårt?” og “hva er evangeliet?”

Gud skapte verden med alle dens skapninger, velsignet det og erklærte det “godt”, og han skapte mennesket til å ta vare på det hele. Mennesker som forbander verden og argumenterer for, at Gud vil ta sine utvalgte til en annen plass, har ikke lyttet til den fortelling som Bibelen forteller. De har ikke forstått evangeliet, hvert fall ikke som et evangelium til verden, men det er heldigvis ikke for sent.

Mange av oss gjorde samme feil i mange år. Da jeg ble døpt som 16-åring hadde jeg ikke noe begrep om dette. Jeg trodde også jeg skulle til himmelen. Jeg takker Gud for at han siden har åpnet Bibelen for meg og fremdeles åpner den for meg på nye måter nesten hver dag og viser meg nye ting. Jeg føler meg heldig! Og samtidig motivert for å prøve dele hva jeg finner. Det er mitt livs prosjekt, og jeg gjorde det samme, mens jeg hadde pause fra pastorjobben. Skulle jeg en dag slutte som pastor, så ville jeg fortsatt dele dette budskapet, for jeg tror det kan velsigne mange andre, slik som det har velsignet meg.

Evangeliet Misforstått? Del 3: Den om Romerrikets “evangelium”

Det var nå tid for det tredje avsnitt i serien om hvordan evangeliet har blitt misforstått. Jeg vil ikke erklære serien for avsluttet, for jeg har ideer til flere videoer under samme konsept, men jeg tenker å lage videoer om andre emner også.

Temaet i denne videoen er som beskrevet Romerriket, og hvordan denne historiske bakgrunnen er med til å belyse Jesu budskap om “Guds rike”, som er vesentlig annerledes i natur. Jesus er Herre, og dette betyr samtidig at Keiseren ikke er det. Som kristne er Jesus den vi først og fremmest skylder vår troskap, og når rikene kommer i konflikt med hverandre (for eksempel når staten kaller oss til vold), så kan ingen være i tvil om hvor lojaliteten bør ligge – hos den sanne Fredsfyrsten.

Jeg kommer ikke inn på alle implikasjonene i denne videoen, men introduserer kort ideen. I seg selv vil det overraske mange og kaste nytt lys over hva “evangeliet om riket” egentlig betyr. Dette er formålet med disse videoene: Såkorn.

Jeg anbefaler også å se de to andre videoene jeg har laget i samme serien. Den første handlet om “himmelen”, og dette er et emne jeg ser et behov for å gjenta og utdype å dømme ut fra noen av de reaksjonene jeg har fått. Den andre videoen handlet om forsoningen og er egentlig et oppgjør med ideen om Gud Faderen som voldelig og hatefull – i virkeligheten viser korset at Faderen elsker verden.

Jeg har ikke helt konkludert hvordan jeg skal fortsette YouTube-karrieren. Skal jeg forsøke meg på engelsk? Hvilke emner? Jeg tenker både å lage utdypende videoer om himmelen og om helvete. Jeg tenker også å forklare mer om kosmisk krig (om engler og demoner). Så har jeg også overveiet om jeg skal gå mer inn i spesifikke tekster og snakke exegese. Spørsmålet er egentlig bare hvor jeg skal begynne… I mellomtiden håper jeg du vil støtte med å abonnere og dele (og gjerne trykke ‘like’ for å gi lidt personlig oppmuntring til meg i arbeidet).

OPPRØRET – BIBELFORTELLINGEN 2 av 10

Den første fortellingen i Bibelen fokuserte på hele verden, mens den neste zoomer inn på Mennesket. Det er en opprinnelsesfortelling. Den forteller både om den opprinnelige plan for oss, og om hvordan denne planen ble avsporet. Religionslæreren min på videregående kunne fortelle, at disse to fortellinger tydeligvis tilhører helt ulike tradisjoner. De motsier hverandre, og de har enda ulike navne for Gud! Helt greit, tenker jeg nå, men vesentlige ting har de likevel til felles. Ikke minst det viktigste:

Den første fortellingen fortalte at mennesket (både mann og kvinne) ble skapt «i Guds bilde» til å råde over naturen og dyrene. Gud har med andre ord satt oss i verden som sine representanter, altså regenter på hans vegne. Når Gud skaper mennesket av leir i den neste fortellingen, så gir han ham også ansvar for naturen. Han setter ham i en hage og gjør ham til dens gartner. Gud viser ham dyr og mennesket gir dem navne. Mennesket er skapt til å ha ansvar og oppgaver og å være kreativ.

At man har viktige ting å gjøre, og at man også har mulighet for å skape nye ting er viktig for å ha det bra. Det er tydeligvis viktig for Gud at mennesket har det bra, og derfor skapte Gud ikke bare et menneske, men flere, slik at de kunne ha fellesskap med hverandre og ikke bare med Gud. Derfor gav Gud dem også en hel hage. Et tre bar frukt som gav evig liv! Et annet tre var det forbudt å spise av, «Treet til Kunnskap om Godt og Ondt».

Men det er en slange i paradis! Historien sier intet om hvor den kom fra. Den er en mystisk størrelse, men det som står klart er at den er fiendtlig innstilt overfor Gud. I sin samtale med Eva sår den tvil om hvem Gud egentlig er, og om Eva i det hele tatt trenger ham. Kanskje han egentlig er en drittsekk? En kontrolfreak? Psykopat? Kanskje hvis hun trosser Gud, at hun kan bli sin egen gudinne – en med «åpne øyne», en som vet alt om godt og ondt?

Det finnes memes på nettet, som vil ha oss til å tro, at Eva bare gikk inn for kritisk og selvstendig tenkning, og at dette er imot den gamle religiøse tradisjonen. Ideen er da at Eva egentlig gjorde noe bra, og at hun var forut for sin tid! Jeg tror ikke de har forstått hva som skjer i denne historien. Kritisk tenkning er ikke å hoppe til feilaktige konklusjoner, slik som Eva og hennes mann gjør i denne beretningen, når de spiser av frukten. Uten å ta det opp med Gud, så lytter de til slangen og aksepterer blindt konklusjonene hans, selv om det intet evidens var for at han talte sant. «De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap,» forklarer Paulus.

Effekten av opprøret er ikke simpel skyldfølelse. «Nå gjorde vi noe dumt, la oss snakke med Gud, si unnskyld og få rettet opp i dette.» Forbrytelsen stikker dypere enn en forbudt frukt og enda dypere enn frykten for å bli straffet. Den mystiske slanges løgner åpner deres øyne for at de er nakne. Nakne har de vært hele tiden, men først nå kom skammen, og den overvelder dem.
Skam er en naturlig og universal følelse. Psykologer i vår egen tid har utforsket skammen og ser den nå som en av de viktigste og mest dominerende følelser i psykens register. Den er like grunnleggende som glede, tristhet, frykt og sinne. Likevel er den ofte usynlig for oss – vi tror på det skammen har å si, uten at vi kjenner på det at vi føler skam. Den naturlige respons til skam-følelsen er å gjemme seg vekk. Vi klarer ikke tanken på å bli sett. For noen blir skammen kronisk, og den overtar livet deres – som en jeger, som alltid er på lur, og vi får angst.

Hvor skyld forteller meg at jeg har gjort noe feil, så forteller skammen meg at jeg ER feil. Og det er ikke bare at jeg er «ikke god nok», men at jeg er desidert «avskyelig». En handling kan du vanligvis si unnskyld for, kompensere for og glemme. Men hva stiller du opp med skammen? Hva kan du gjøre, hvis du ER feil? Hvis den grunnleggende sannheten du nå tror på er at verden hadde vært så mye bedre uten de atomer og molekyler som til sammen danner…deg!

Når først mennesket tror han er feil, så klarer han ikke å tro, at noen kan elske ham. Han forventer å bli avvist, så han avviser for å beskytte seg selv mot ydmykelsen. Han forventer å bli angrepet, så han angriper hellere selv først. Selv om Gud kommer inn i hagen på den mest fredelige måte og stiller simple spørsmål om hva som har hendt, så reagerer mennesket trassig og defensivt i forsøk på å beskytte sitt selv. «Det var ikke min skyld – det var kvinnen – som det for øvrig var DU som skapte!» (Virkelig subtilt, Adam. 👏)

Beretningen om Adam og Eva beskriver en forandring i den menneskelige tilstand og i menneskets relasjonelle virkelighet. Gud hadde satt oss til å råde over det som var lagt under oss, men i stedet søkte vi veiledning hos et dyr – den mystiske Slangen – og gav den dermed makt over oss og over verden vi var satt til å ta vare på. Vi er ikke Guds forvaltere lengere, for vi ga bort ansvaret vårt. Der vi ga opp innflytelsen vår, kom andre åndelige makter inn og tok over. Deres måte å regjere på vil ikke utvide Paradis-hagen og gjøre verden til et bedre sted, hellere motsatt.

Den nære forbindelse mellom Gud og menneske ble brutt. En gang var Gud vår far, men menneskets frykt og mistenksomhet overfor Gud har komplisert tingene. Gud selv var like kjærlig innstilt overfor mennesket som før. Han forviser dem fra paradiset og fratar dem muligheten for å leve evig (i deres nåværende tilstand hadde ikke evigheten vært bra for dem), men han lager også klær til dem. Han dekker med andre ord skammen deres.

Relasjonen mellom mann og kvinne ble også ødelagt. Ikke slik at de ikke kan ha forhold, men det blir et ujevnt forhold, der «kvinnen begjære sin mann», og «mannen skal herske over kvinnen». Det var ikke det som var Guds plan – hans plan var at de sammen skulle råde over naturen.

Gud gir dog også et spesielt løfte til slutt i denne beretningen. For det som har skjedd kan ikke rettes opp med et «quick fix». Slangen er kommet for å bli, men den vil bli straffet for det den har gjort. Dens hode vil bli knust av en etterkommer til kvinnen. Dog vil det ikke være uten konsekvenser for denne etterkommer, som slangen vil bite i helen. Profetien er mystisk og symbolsk, kanskje enda mer symbolsk enn hele beretningen om Adam og Eva, men ikke desto mindre viktig for den videre historien om menneskeheten og om Guds gode verden.

SKAPELSEN – BIBELFORTELLINGEN 1 av 10

Dette skrev jeg oprindelig på Facebook, men ingen grund til ikke også at dele det på bloggen:

SKAPELSEN – BIBELFORTELLINGEN 1 av 10

Dette er det første av 10 innlegg, hvor jeg vil oppsummere Bibelfortellingen. Det er ulike måter å gjøre dette på, og jeg kommer helt sikkert til å gå lidt fort forbi noe, som noen vil mene er livsviktig og jeg helt klart burde ha tatt med. Det understreker for meg bare at 10 innlegg egentlig ikke er nok, men det er en god begynnelse.

Og Begynnelsen er en naturlig plass å starte. Det første kapitlet i hele Bibelen er kontroversielt og omdiskutert. I den vestlige verden har kristne kjempe for at kapitlet skal ha en særlig plass på pensum i skolene. Likevel er det kanskje et av de kapitler i Bibelen, som vi har vært flinkest til å misforstå?

For hvis vi leser Skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1, og det viktigste vi tar med fra fortellingen er, at Darwin og vitenskapsmennene er idioter, og at dagslyset ble skapt før solen, og plantene før stjernene – ja, da har vi klaret å lese ordene sort på hvitt, men vi har likevel ikke forstått poenget.

Første Mosebok 1 er nettopp ikke en vitenskapelig rapport. Moses – om han var forfatteren – hadde av gode grunner aldri hørt om Darwin (født 1809) og hadde derfor heller ingen interesse i å svare igjen på “Artenes opprinnelse”. Det han helt garantert hadde hørt om var de andre skapelsesberetninger som fantes på den tiden (som “Enuma Elish”), og mye tyder på at beretningen hans også er skrevet for å gi en kritisk respons på disse.

Skapelsesberetningen forteller oss at Gud er Skaperen av alle ting. Den forteller oss også at Gud skapte med plan og formål. Selv om rekkefølgen ikke gir noen mening fra et moderne vitenskapelig perspektiv, så kan ingen fornekte at det er en vis logikk over oppbyggingen i fortellingen og de seks dager. På de tre første dager skaper Gud rammene. Som en maler setter han opp sitt staffeli. På fjerde, femte og sjette dag fyller han rammene med innhold – maleren maler planter, trær, fisk, fugler, dyr på fire ben og endelig:

«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.» (1 Mos 1,27)

De andre skapelsesfortellinger på den tid fortalte at mennesket dels var resultatet av uhell, dels var skapt for å være slaver for gudene. Vi skulle rydde opp etter dem. Moses er veldig uenig og forteller en annerledes historie: Mennesket er skapt i Guds bilde! Hvert eneste menneske har en særlig likhet med selveste Skaperen av universet!! Menn og kvinner, som for resten er like, er skapt for å være i forhold med hverandre, for å skape videre (bli mange og fylle jorden) og for sammen å råde over alle dyrene. Mennesket er altså ikke en slave, men et Skaper-lignende vesen med stort ansvar.

Mange år senere står Kong David og ser opp på nattehimmelen og tenker over hva et menneske er i forhold til alt dette… Det er kanskje lett å tenke «ikke så veldig mye», men Kong David er heldigvis kjent med skapelsesfortellingen og kommer derfor til motsatte konklusjon:

«Du satte ham lite lavere enn Gud
og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter» (Salme 8,6-7)

Høydepunktet i Skapelsesberetningen er selvfølgelig sabbaten. Hvis noen bilder seg inn at den ikke er så viktig, så gjør forfatteren personen til skamme ved å gjenta «den syvende dag» tre ganger. Gud hvilte på denne dagen – og vi skjønner, at denne detaljen får vi å høre, fordi poenget er at vi som bærer hans bilde i oss bør gjøre det samme. Gud har skapt og gitt oss alle ting, og den naturlige reaksjon som hans skapninger er selvfølgelig å nyte det og feire det og hvile i det. At vi har fått livet og alle ting i tillegg kan vi ikke ta for gitt. Gud har velsignet oss rikt.

Skapelsesberetningen skal altså ikke først og fremst gi oss en følelse av å være eller vite bedre enn alle dem som ikke tror på den – men skal vise oss en Gud, som har skapt en fantastisk verden, som har store planer for oss, og som derfor fortjener å bli anerkjent og beundret.