Noen kristne sier at «treenigheten» er vranglære. De sier at det er en hedensk og farlig ide. Dette er også noe jeg har hørt fra noen adventister. De sier at grunnleggerne av Adventistkirken (de såkalte «pionerene») ikke trodde på treenigheten fordi de visste at den var hedensk, men at adventismen i nyere tid er frafallet ved å adoptere denne læren. Fra deres perspektiv er det intet mindre enn en katastrofe – det betyr at adventister ikke lengere tror på den samme Gud, men at man har overgitt seg til en hedensk vranglære som vil føre til fortapelse. De sier at «det handler om hvem Gud er».
Min personlige mening er at «treenighetslæren» ikke er farlig, men at dem som sier at den er farlig godt kan være farlige. De spreder frykt og mistenkeliggjørelse og står for et feilaktig gudsbilde. Den Gud de presenterer er en Gud som ikke aksepterer doktrinære feil og som ikke tar imot folks tilbedelse med mindre de har den rette forståelsen om hans natur. Det er ikke en nådig Gud de presenterer oss for.
Dessverre er spørsmålet ikke så enkelt at man bare kan spørre «tror du på treenighetslæren» og svare «ja» eller «nei» og regne med at man nødvendigvis forstår hverandre. Man er nødt til å si hva man mener når man snakker om «treenigheten». Det er etter min mening en mangel på kunnskap om detaljene som gjør at mange er blitt lurt til å tro på det jeg beskrev i første paragraf.
Avvisningen av modalisme
Adventistpionerene (James White, Uriah Smith og flere andre) avviste treenighetslæren. Adventismen begynte som et prosjekt der man skulle legge fra seg alle ideene fra den kristne tradisjonen og kun tro på det som man kunne bevise ut fra Bibelen. Det førte til at man avslørte mange doktriner som dårlig begrunnet og falske, for eksempel læren om evig pine. Mye godt kom ut av dette hvis du spør meg. Jeg er tross alt selv syvendedags adventist og er glad for å tilhøre denne tradisjonen.
Når det gjelder treenighetslæren, så ser man tydelig hva deres kritikk av den gikk ut på: Faderen er ikke Sønnen, og Sønnen er ikke Faderen. Hvis de to personer i virkeligheten er en og samme person, og hvis Fader og Sønn bare er ulike masker som Gud tar på, så er det intet reelt, personlig forhold mellom dem. Faderen elsker ikke Sønnen og omvendt, for de er samme person. Og det betyr at alt vi finner i evangeliene om hvordan Sønnen relaterer til sin himmelske Far er løgn. Mange tekster om relasjonen deres blir da bare bedrag.
Dette ville adventistpionerene ikke gå med på, så de avviste Treenighetslæren som ubibelsk. Det var vranglære, noe fra tradisjonen.
Denne form for treenighetslære som de avviste kalles «modalisme». Det er læren om at Gud er 1, men han har 3 «modes», altså tre måter å virke på. Det er som en skuespiller som kan spille 3 ulike roller i 3 ulike film (eller kanskje enda i samme film som fx Eddie Murphy gjør i flere komedier). Ingen av rollene viser oss hvem han egentlig er som person. Derfor er noe av problemet også med modalisme at det ikke viser oss noe om hvem Gud i virkeligheten er, bare hvem han opptreder som overfor oss skapninger. Det vil si at Gud ikke har åpenbart seg for oss i det hele tatt.
3 personer, 1 Gud
Det er altså god grunn til å avvise modalisme. Det er kristne for øvrig enige om nå. I begynnelsen av 1800-tallet var det i USA mange flere modalister enn i dag. Det var så mange at dette var hva man kalte for «treenighetslæren». Det var en vanlig forståelse på den tid av hvordan Gud er 1, men også 3.
I dag ser det teologiske landskap dog annerledes ut. Vi har fremdeles mange modalister blant lekfolket, men ikke på de teologiske fakultetene. Teologer, prester og pastorer (altså dem som har studert temaet) er enige om at modalisme er en feil måte å representere Gud på. Det er nå enighet om at Gud er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd i en virkelig forstand, ikke bare slik han «ser ut» fra menneskers perspektiv. Det er ikke bare masker. Det er virkelig en oppdeling mellom dem i en eller annen forstand. Det er virkelig 3 personer selv om det kun er 1 Gud.
Da Arius kom tilbake
Adventismen avviste «Treenighetslæren» fordi den avviste modalisme. Men vektleggingen på forskjellen mellom Faderen og Sønnen førte også til at flere av adventistteologene tok til seg en ariansk lære om at Sønnen hadde en begynnelse. Jeg kaller den «ariansk» fordi det er en ide som går tilbake til teologen Arius i det 3. og 4. århundret. Han argumenterte for at Jesus ganske riktig eksisterte før verdens begynnelse, men at han en gang ikke eksisterte. Gud frembrakte ham. (Noen går så langt som til å si at Faderen «fødte» ham selv om det er en bisarr tanke.)
Denne lære ble offisielt avvist av Kirken i år 325 og er først blitt gjenopplivet igjen blant protestanter i det 19. århundret. I dag er det Jehovas Vitner som argumenterer mest for dette med ulike bibelvers, som tatt ut av sin sammenheng kan brukes til å sannsynliggjøre denne ide (særlig Ordspråkene 8,23.26).
Ellen White – en avgjørende stemme
Likevel endte adventisme med å akseptere en treenighetslære. Historikere som går tilbake og ser på kontroversene og debattene rundt dette legger merke til at én person spilte en særlig rolle i å få adventismen til å akseptere treenighetslæren: Ellen G. White.
I mange år hadde Ellen White skrevet mange bøker og artikler, anerkjent av sine trosfeller som en kvinne med profetisk nådegave, og i disse tekstene fant man ikke noe om treenighetslæren. Man fant klare avvisninger av modalisme. Man fant formuleringer som kunne tyde på at hun avviste treenigheten, især i hennes tidlige skrifter. Men i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ser man at hun mer tydelig legger vekt på betydningen av de tre personer i Guddommen. Hun erklærer mer og mer eksplisitt at Sønnen alltid har eksistert og har liv i seg selv, altså at han ikke har fått sitt «liv» av Faderen i en form for opprinnelse. Hun erklærer også at Den hellige ånd er en person, ikke bare en kraft eller innflytelse som går ut fra Faderen og Sønnen.
At hun blir mer og mer eksplisitt på dette skjedde i reaksjon på den utviklingen hun så i kirken, hvor noen ble panteister (Kellogg) og andre insisterte mer og mer på sin arianisme (Uriah Smith). Ellen White korrigerte en teologisk utvikling hun mente var feil.
Det er altså i høy grad takket være Ellen White og hennes innflytelse at adventister ble åpne for ideen om en treenighetslære og til slutt aksepterte den.
Trofast mot pionerene
Det er dog verdt å legge merke til at den treenighetslæren som man valgte å akseptere var veldig annerledes enn den treenighetslæren som man opprinnelig hadde avvist.
Det var en treenighetslære som bekreftet distinksjonen mellom Faderen og Sønnen og Den hellige ånd. Det var en treenighetslære som kunne harmonere med de bibelske tekster og ikke minst hvordan Jesus relaterte til Faderen i evangeliene.
Det er derfor tydelig at adventismen forble trofast imot pionerenes ideer og tanker. Det som var viktig for pionerene, var også viktig for de neste generasjoner som aksepterte treenighetslæren. De avviste en ubibelsk treenighetslære, den samme læren som James White hadde avvist, og tok til seg en bibelsk treenighetslære i stedet.
Den himmelske trio
Selve ordet «treenighet» (eller på engelsk «trinity») er noe man unngikk, alene for at folk ikke skulle tro at man nå hadde akseptert «modalism». Det gir derfor mening at Ellen White ikke brukte ordet, men hellere snakket om Gud som «den himmelske trio» eller snakket om de tre personer eller tre krefter i «the Godhead». Det var lurt å formulere seg slikt for å unngå misforståelser.
Men i dag kan vi godt si «treenighet», fordi sannsynligheten for å bli misforstått er mindre nå. Det skyldes at det er skjedd en utvikling innenfor resten av protestantismen. Mange tror nå på «treenigheten» i samme forstand som vi gjør: At det er 1 Gud, men at Gud er tre distinkte personer. Dette er noe vi nå kan ha til felles med nesten alle andre kristne.
Læren om en evig kjærlighet
Jo mer jeg tenker over treenigheten, desto mer takknemlig blir jeg for at denne sannheten er blitt åpenbart for oss. Det forteller oss at Gud er et relasjonelt vesen og dessuten alltid har vært det.
Modalisme og arianisme har det til felles at begge ideer presenterer Gud som et ensomt vesen. Modalisme presenterer Gud som et individ som later som om han er tre personer. Arianisme forestiller seg at Gud i evigheter har vært helt alene inntil han skapte (eller fødte) Sønnen, og Den hellige ånd blir ofte ikke sett på som en person i det hele tatt.
Men hvis man tror på treenighetslæren, så tror man på at «Gud er kjærlighet» (1 Johannes 4,8).
Kjærligheten er relasjonell. Uten relasjoner kan man ikke ha kjærlighet. Det blir per definisjon nødt til å være flere personer i Gud for at kjærligheten skal være en essensiell del av hvem Gud er. De blir nødt til alltid å ha eksistert i en kjærlig relasjon. «Du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt,» sier Jesus (Johannes 17,24).
At Gud er evig kjærlighet er noe man først blir i stand til å sette pris på når man har akseptert læren om at Gud er tre personer. De som avviser treenighetslæren, avviser læren om Guds evige kjærlighet og forestiller seg i stedet Gud som et enslig ego fra evighetenes evigheter. I treeenighetens Gudsbilde og verdensbilde er det dog kjærligheten som er evig, den har alltid eksistert og skal alltid eksistere, for den er grunnlaget for alt annet. Derfor innleder og avslutter Ellen White bokserien sin («Conflict of the Ages») med ordene «God is love». Kjærligheten er det viktigste i verden og det absolutt viktigste i Gud.
Synes godt om dette:
Like Henter...
