Jesus er Konge 2.15 – Når straff gir mening

Hvordan reagerer Gud på synd? Er Gud hevngjerrig når han dømmer? Er Guds straffedommer vilkårlige eller følger de faktisk en form for logikk? Vi ser på hvordan straffen henger sammen med overtredelsene i noen av Bibelens første beretninger (Adam og Eva, Kain og Abel, Syndfloden), og vi ser også på et par eksempler fra resten av Bibelen:  

1 Mosebok 3,22-24
1 Mosebok 3,17
1 Mosebok 4,10-12
1 Mosebok 6,5-13
Jesaja 1,31
Romerbrevet 6,23

Denne episoden er for resten ikke bare episode 15 av sesong 2. Det er også episode nr. 50 av alle “Jesus er Konge”-episodene. Hurra for det! 

Jesus er Konge 2.14 – Velsignelsen

En av mange interessante ting som Skapelsesberetningen forteller oss er at Guds store plan alltid har vært å velsigne verden og alle levende vesener. Men de første 11 kapitler av Bibelen forteller også historier om hvordan vi mennesker har komplisert dette og brakt forbannelser over oss (og over jorden, ikke minst). Guds plan har dog ikke endret seg. Dette ser vi når han rekker ut mot en mann fra Ur med navnet Abram. I denne episoden “connecter” vi noen viktige “dots” og ser en rød tråd (løftet om velsignelsen) fra Adam og det tapte paradiset helt til Jesus og inn i den kommende tidsalder.

Følgende tekster er i fokus i denne episoden: 

1 Mosebok 1,22.27.28
1 Mosebok 2.3
1 Mosebok 3,14.17
1 Mosebok 4,10-12
1 Mosebok 12,1-3
Galaterbrevet 3,7-8
Åpenbaringen 22,1-5

Jesus er Konge 2.13 – Syndfloden

En av de eldste beretninger i Bibelen er også en av de mest utfordrende. Kan vi virkelig tro på en Gud som dreper mennesker og dyr med en stor flom? Jeg har ikke alle svarene, men noen ting finner jeg likevel veldig inspirerende med denne fortellingen, ikke minst sporene vi finner av evangeliet. Hvem er Gud egentlig? Hvordan responderer han på ondskap? Hva er hans store plan for verden? Hvordan har han tenkt seg å løse syndens problem?

Denne episoden tar utgangspunkt i 1 Mosebok 6-9, men refererer også til de andre mytene som er en del av Urhistorien (1 Mosebok 1-11). 

Jesus er Konge 2.12 – Babel og Pinsen

Hva var problemet i Babel? Hvorfor likte Gud ikke tårnet deres? Den siste fortellingen i Urhistorien gir svar på noen av de store spørsmål i verden om hvorfor det finnes så mange ulike folkeslag, hvorfor de er delt og hvorfor de er i krig med hverandre. Var dette virkelig Guds plan fra begynnelsen? Eller har han en annen plan (om å velsigne dem)? Og for resten, hva har det med pinsedagen å gjøre? Har disse to fortellinger noe med hverandre å gjøre? 

Vi ser altså på to fortellinger:

– Babelstårnet (1 Mosebok 11)
– Pinsedagen (Apostlenes Gjerninger 2)

Vi ser også på 1 Mosebok 10 og 12, og så ser vi litt på Jesaja 2 og 19! Mye Bibel i dag og mye “dot-connecting”. 

Jesus er Konge 2.11 – Herligheten

Gud satte mennesket lite lavere enn de himmelske vesener, for han kronet det med “herlighet og ære” (Salme 8). Det er tid å snakke litt mer om denne “herligheten”, for dette er et ord som både hjelper oss med å skjønne Gud og oss selv og de gode nyheter.

Hva er Guds herlighet? I hvilken forstand hadde mennesket “herlighet” da Gud skapte det og plasserte det i en hage? Hva skjedde med den herligheten? Og hva skjer med den nå hvor Jesus har frelst oss?

Vi ser på flere skriftsteder, men især disse: 

– Romerbrevet 1,21-23
– Romerbrevet 8,28-30
– 2 Korinterbrev 3,18 

Jesus er Konge 2.10 – Slangens makt

Mennesket er skapt i Guds bilde til å “råde over de ville dyr”. Men et dyr var listigere enn de andre dyrene. I denne episoden snakker vi om begynnelsen på ondskapen i verden. Vi snakker om mytene som forteller sannheten om virkeligheten og menneskets tilstand, om uretten og volden, om hvordan Syndens makt fikk makt over menneskeheten og om hvordan Jesus tok denne makten tilbake som den nye Adam. En lengere og substansrik episode! 

Denne episoden snakker mye om den åndelige krig mot Satan og om kongsmakt, noe som vi har berørt i mange tidligere episoder i sesong 1 (5, 6, 7, 8, 11, 16, 17, 19, 25, 27) og sesong 2 (1, 2, 7 og 9). Det særlige ved denne episoden er nok det særlige fokus på Urhistorien, Bibelens første kapitler, spesifikt: 

– 1 Mosebok 1,26-28
– 1 Mosebok 3
– 1 Mosebok 4

Jesus er Konge 2.9 – Hva er et menneske?

“Hva er et menneske?” Ett av de store spørsmålene som ethvert livssyn, enhver filosofi, enhver religion nødvendigvis må adressere. Bibelens svar er at mennesket er skapt i Guds bilde. Men hva vil det si? Konteksten gir oss svar. Vi ser også på Kong Davids refleksjoner over dette og hvordan vi mennesker stiller i forhold til stjernene (alt vil bli forklart, bare lytt). Neste episode kommer til å plukke opp omtrent hvor denne episoden avslutter.

Bibeltekster vi ser på i denne episoden:
– 1 Mosebok 1,16-17.26-28
– 5 Mosebok 4,19
– Salme 8,4-9
– Daniel 12,3

Jesus er Konge 2.8 – Bli fylt av Ånden

Hva har vin (alkohol) og Ånden til felles? Kanskje gleden de kan gi når man fyller seg med dem? Men hvor vinen kan føre til en del negative konsekvenser, så oppnår man helt andre ting når man tar imot “Den hellige ånds gave”. I denne episoden ser vi litt mer på pinsedagen og tar hull på et interessant og veldig mystisk tema relatert til livet som en etterfølger av Jesus.

Skriftsteder vi ser på: 
– Efeserbrevet 5,18-19
– Apostlenes Gjerninger 13,53
– Lukasevangeliet 11,13
– Apostlenes Gjerninger 1,1-9
– Apostlenes Gjerninger 2

Jesus er Konge 2.7 – Verden er et tempel

Gud er Skaperen og han har et særlig omsorgsfullt forhold til det han har skapt. Han har store planer med det. Planen etter syndefallet er ikke å hive alt i en stor søppelbøtte og lage noe helt nytt i stedet. Planen er å helbrede, gjenopprette og frelse det skapte gjennom det som Bibelen kaller en “ny” skapelse. Alt dette skjønner vi enda bedre når vi ser det i lyset av hvordan verden er skapt og med hvilken hensikt. Det viser seg at kosmos er et tempel, og at Guds plan er å fylle det hele med seg selv!

Vi ser på flere ulike tekster, men hovedfokus er på disse kapitlene: 
– 1 Mosebok 1-3
– 2 Mosebok 25-31.

Vil du lære mer om verden som et tempel og om Israels kosmiske geografi, så les for eksempel “The Lost World of Genesis One” av John Walton eller “The Unseen Realm” av Michael S. Heiser. 

Adventismen og den treenige Gud

Noen kristne sier at «treenigheten» er vranglære. De sier at det er en hedensk og farlig ide. Dette er også noe jeg har hørt fra noen adventister. De sier at grunnleggerne av Adventistkirken (de såkalte «pionerene») ikke trodde på treenigheten fordi de visste at den var hedensk, men at adventismen i nyere tid er frafallet ved å adoptere denne læren. Fra deres perspektiv er det intet mindre enn en katastrofe – det betyr at adventister ikke lengere tror på den samme Gud, men at man har overgitt seg til en hedensk vranglære som vil føre til fortapelse. De sier at «det handler om hvem Gud er».

Min personlige mening er at «treenighetslæren» ikke er farlig, men at dem som sier at den er farlig godt kan være farlige. De spreder frykt og mistenkeliggjørelse og står for et feilaktig gudsbilde. Den Gud de presenterer er en Gud som ikke aksepterer doktrinære feil og som ikke tar imot folks tilbedelse med mindre de har den rette forståelsen om hans natur. Det er ikke en nådig Gud de presenterer oss for.

Dessverre er spørsmålet ikke så enkelt at man bare kan spørre «tror du på treenighetslæren» og svare «ja» eller «nei» og regne med at man nødvendigvis forstår hverandre. Man er nødt til å si hva man mener når man snakker om «treenigheten». Det er etter min mening en mangel på kunnskap om detaljene som gjør at mange er blitt lurt til å tro på det jeg beskrev i første paragraf.

Avvisningen av modalisme

Adventistpionerene (James White, Uriah Smith og flere andre) avviste treenighetslæren. Adventismen begynte som et prosjekt der man skulle legge fra seg alle ideene fra den kristne tradisjonen og kun tro på det som man kunne bevise ut fra Bibelen. Det førte til at man avslørte mange doktriner som dårlig begrunnet og falske, for eksempel læren om evig pine. Mye godt kom ut av dette hvis du spør meg. Jeg er tross alt selv syvendedags adventist og er glad for å tilhøre denne tradisjonen.

Når det gjelder treenighetslæren, så ser man tydelig hva deres kritikk av den gikk ut på: Faderen er ikke Sønnen, og Sønnen er ikke Faderen. Hvis de to personer i virkeligheten er en og samme person, og hvis Fader og Sønn bare er ulike masker som Gud tar på, så er det intet reelt, personlig forhold mellom dem. Faderen elsker ikke Sønnen og omvendt, for de er samme person. Og det betyr at alt vi finner i evangeliene om hvordan Sønnen relaterer til sin himmelske Far er løgn. Mange tekster om relasjonen deres blir da bare bedrag.

Dette ville adventistpionerene ikke gå med på, så de avviste Treenighetslæren som ubibelsk. Det var vranglære, noe fra tradisjonen.

Denne form for treenighetslære som de avviste kalles «modalisme». Det er læren om at Gud er 1, men han har 3 «modes», altså tre måter å virke på. Det er som en skuespiller som kan spille 3 ulike roller i 3 ulike film (eller kanskje enda i samme film som fx Eddie Murphy gjør i flere komedier). Ingen av rollene viser oss hvem han egentlig er som person. Derfor er noe av problemet også med modalisme at det ikke viser oss noe om hvem Gud i virkeligheten er, bare hvem han opptreder som overfor oss skapninger. Det vil si at Gud ikke har åpenbart seg for oss i det hele tatt.

3 personer, 1 Gud

Det er altså god grunn til å avvise modalisme. Det er kristne for øvrig enige om nå. I begynnelsen av 1800-tallet var det i USA mange flere modalister enn i dag. Det var så mange at dette var hva man kalte for «treenighetslæren». Det var en vanlig forståelse på den tid av hvordan Gud er 1, men også 3.

I dag ser det teologiske landskap dog annerledes ut. Vi har fremdeles mange modalister blant lekfolket, men ikke på de teologiske fakultetene. Teologer, prester og pastorer (altså dem som har studert temaet) er enige om at modalisme er en feil måte å representere Gud på. Det er nå enighet om at Gud er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd i en virkelig forstand, ikke bare slik han «ser ut» fra menneskers perspektiv. Det er ikke bare masker. Det er virkelig en oppdeling mellom dem i en eller annen forstand. Det er virkelig 3 personer selv om det kun er 1 Gud.

Da Arius kom tilbake

Adventismen avviste «Treenighetslæren» fordi den avviste modalisme. Men vektleggingen på forskjellen mellom Faderen og Sønnen førte også til at flere av adventistteologene tok til seg en ariansk lære om at Sønnen hadde en begynnelse. Jeg kaller den «ariansk» fordi det er en ide som går tilbake til teologen Arius i det 3. og 4. århundret. Han argumenterte for at Jesus ganske riktig eksisterte før verdens begynnelse, men at han en gang ikke eksisterte. Gud frembrakte ham. (Noen går så langt som til å si at Faderen «fødte» ham selv om det er en bisarr tanke.)

Denne lære ble offisielt avvist av Kirken i år 325 og er først blitt gjenopplivet igjen blant protestanter i det 19. århundret. I dag er det Jehovas Vitner som argumenterer mest for dette med ulike bibelvers, som tatt ut av sin sammenheng kan brukes til å sannsynliggjøre denne ide (særlig Ordspråkene 8,23.26).

Ellen White – en avgjørende stemme

Likevel endte adventisme med å akseptere en treenighetslære. Historikere som går tilbake og ser på kontroversene og debattene rundt dette legger merke til at én person spilte en særlig rolle i å få adventismen til å akseptere treenighetslæren: Ellen G. White.

I mange år hadde Ellen White skrevet mange bøker og artikler, anerkjent av sine trosfeller som en kvinne med profetisk nådegave, og i disse tekstene fant man ikke noe om treenighetslæren. Man fant klare avvisninger av modalisme. Man fant formuleringer som kunne tyde på at hun avviste treenigheten, især i hennes tidlige skrifter. Men i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ser man at hun mer tydelig legger vekt på betydningen av de tre personer i Guddommen. Hun erklærer mer og mer eksplisitt at Sønnen alltid har eksistert og har liv i seg selv, altså at han ikke har fått sitt «liv» av Faderen i en form for opprinnelse. Hun erklærer også at Den hellige ånd er en person, ikke bare en kraft eller innflytelse som går ut fra Faderen og Sønnen.

At hun blir mer og mer eksplisitt på dette skjedde i reaksjon på den utviklingen hun så i kirken, hvor noen ble panteister (Kellogg) og andre insisterte mer og mer på sin arianisme (Uriah Smith). Ellen White korrigerte en teologisk utvikling hun mente var feil.

Det er altså i høy grad takket være Ellen White og hennes innflytelse at adventister ble åpne for ideen om en treenighetslære og til slutt aksepterte den.

Trofast mot pionerene

Det er dog verdt å legge merke til at den treenighetslæren som man valgte å akseptere var veldig annerledes enn den treenighetslæren som man opprinnelig hadde avvist.

Det var en treenighetslære som bekreftet distinksjonen mellom Faderen og Sønnen og Den hellige ånd. Det var en treenighetslære som kunne harmonere med de bibelske tekster og ikke minst hvordan Jesus relaterte til Faderen i evangeliene.

Det er derfor tydelig at adventismen forble trofast imot pionerenes ideer og tanker. Det som var viktig for pionerene, var også viktig for de neste generasjoner som aksepterte treenighetslæren. De avviste en ubibelsk treenighetslære, den samme læren som James White hadde avvist, og tok til seg en bibelsk treenighetslære i stedet.

Den himmelske trio

Selve ordet «treenighet» (eller på engelsk «trinity») er noe man unngikk, alene for at folk ikke skulle tro at man nå hadde akseptert «modalism». Det gir derfor mening at Ellen White ikke brukte ordet, men hellere snakket om Gud som «den himmelske trio» eller snakket om de tre personer eller tre krefter i «the Godhead». Det var lurt å formulere seg slikt for å unngå misforståelser.

Men i dag kan vi godt si «treenighet», fordi sannsynligheten for å bli misforstått er mindre nå. Det skyldes at det er skjedd en utvikling innenfor resten av protestantismen. Mange tror nå på «treenigheten» i samme forstand som vi gjør: At det er 1 Gud, men at Gud er tre distinkte personer. Dette er noe vi nå kan ha til felles med nesten alle andre kristne.

Læren om en evig kjærlighet

Jo mer jeg tenker over treenigheten, desto mer takknemlig blir jeg for at denne sannheten er blitt åpenbart for oss. Det forteller oss at Gud er et relasjonelt vesen og dessuten alltid har vært det.

Modalisme og arianisme har det til felles at begge ideer presenterer Gud som et ensomt vesen. Modalisme presenterer Gud som et individ som later som om han er tre personer. Arianisme forestiller seg at Gud i evigheter har vært helt alene inntil han skapte (eller fødte) Sønnen, og Den hellige ånd blir ofte ikke sett på som en person i det hele tatt.

Men hvis man tror på treenighetslæren, så tror man på at «Gud er kjærlighet» (1 Johannes 4,8).

Kjærligheten er relasjonell. Uten relasjoner kan man ikke ha kjærlighet. Det blir per definisjon nødt til å være flere personer i Gud for at kjærligheten skal være en essensiell del av hvem Gud er. De blir nødt til alltid å ha eksistert i en kjærlig relasjon. «Du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt,» sier Jesus (Johannes 17,24).

At Gud er evig kjærlighet er noe man først blir i stand til å sette pris på når man har akseptert læren om at Gud er tre personer. De som avviser treenighetslæren, avviser læren om Guds evige kjærlighet og forestiller seg i stedet Gud som et enslig ego fra evighetenes evigheter. I treeenighetens Gudsbilde og verdensbilde er det dog kjærligheten som er evig, den har alltid eksistert og skal alltid eksistere, for den er grunnlaget for alt annet. Derfor innleder og avslutter Ellen White bokserien sin («Conflict of the Ages») med ordene «God is love». Kjærligheten er det viktigste i verden og det absolutt viktigste i Gud.